En bok om to av forfatterens oldemødre som rett og slett er en sensasjon i norsk bokverden og politiske debatt! Det dreier seg ganske enkelt om forskjellen mellom USA og Norge. Ikke minst får vi her et velrettet spark rett i saligheten for høyresiden men også en alvorlig tankevekker for venstresiden.
Magnus Marsdal: Frihetens mødre, Oktober forlag 2018, 350 s.
Boka kan leses som en dokumentarbok. Men også som en episk fortelling, om en familie på vei fra husmannskår på Helgelandskysten til nyere tid. En familie som skiller veier: en del emigrerer til USA, en annen blir i Norge. Hva blir forskjellen? Hva møter dem? Hvordan innretter de livene sine? Hvilke verdier orienterer de seg etter?
Magnus Marsdal har tidligere kommet med en rekke tankevekkende bøker. Han er i dag leder av tankesmia Manifest.
Et viktig punkt i Magnus Marsdals resonnement er at det er større personlig frihet i Norge enn i USA. Dette begrunner han med våre fellesskapsløsninger, vår kollektivisme for å si det slik. Mens eksempelvis USAs daværende president Ronald Reagan reduserte skatt med den følge at de rike satt igjen med mere og ‘folk flest’ med mindre, ikke minst fordi lavere skatter stjeler fra felleskapsløsningene.
I det ‘forgjettede’ land eksisterer ingen skolefritidsordninger eller pappapermisjoner, ingen fem ukers ferie og sosiale ordninger vi setter så stor pris på her hjemme.
Derfor mener Marsdal at demagogien til Frp. eksemplifisert ved Sylvi Listhaugs stadige glorifisering av USA, er bunn falsk. På en vanlig lønn har man rett og slett ikke anledning til fritid og samvær med familie. Derfor må familieforsørgeren gjerne ha flere jobber. Kvinnene forvises til hjemmet og barnepass. Barnehageløsninger har de ikke råd til. Og ferie? Glem det.
Han tilbrakte seks måneder – på norsk pappaperm – i USA hvor han opplevde dette på nært hold. Her fikk han også etterhvert kontakt med den delen av sin familie som emigrerte på 1930-tallet. Han fikk møte mange og sammenliknet. Ikke minst: fikk møte andre ideer og holdninger.
Familien kom opprinnelig fra husmannskår på Helgelandskysten. På den ene siden var den delen av familien som valgte å bli i landet og som kjempet for vanlige folks rettigheter, syketrygd, barnehager osv. mens på den andre siden var de som emigrerte og opplevde det reagan’ske systemet med milliardærenes frihet til å dominere og kunne si deg opp på jobben av vilkårlige og subjektive grunner.
Hans konklusjon er derfor at det enkelte mennesket har en helt annen frihet i Norge enn i USA. Dette belegger han i eksempel på eksempel.
Boka viser med all tydelighet hvordan Norge (og Norden) vinner over USA når det gjelder individuell frihet. Det er ett nøkkelord som går igjen: vern om fellesskapet. Med andre ord, den solidariske tanken.
Han konkluderer med følgende: ‘Hvis friheten står sterkere i Norge enn i USA, faller Frp’s ideologiske reisverk i bakken med et brak.’
Vi kunne tilføye: dette gjelder hele høyresiden som i åresvis har malt på den samme kverna om skattelette.
Samtidig er det en sterk fortelling fra virkeligheten han gir oss. Det er besnærende å følge de to familiegrenene i henholdsvis USA og Norge.
Men skulle alt tilsynelatende være godt i Norge? Nei, understreker han, det er det ikke. Først og fremst i vår behandling av andre mennesker, av innvandrere. Her oppfører brave nordmenn seg som rene banditter i sin måte å utnytte arbeidsføre mennesker fra Øst-Europa og andre steder. På dette punktet er skillelinjene og argumentene de samme som vi møter i USA. Det er et skremmende bilde som tegnes opp. Det er et middelaldersk nesten fascistisk syn i menneskesjela vi møter. Forakt for det levende livet. Enten det er i USA eller i Norge.
Jeg vil tilføye for egen del: når vi møter selveste lederen for «arbeidernes parti» som den som gjentatte ganger utnytter systemet og går foran i det økonomiske misbruket av andre mennesker, må vi nesten bare sukke inntil maktesløsheten. Det hjelper ikke bare å si: tilbake til Thranes, Tranmæls og Gerhardsens parti. Noe langt annet må til.
En viktig og sterkt tankevekkende bok.
