KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Der makta rår og den kunstnerisk frihet ligger skadet tilbake på valplassen er blitt sørgelig aktuelt igjen her hjemme. Nei, vi snakker ikke om et tidligere uopplyst enevelde eller nazistisk okkupasjon. Vi snakker om Norge i 2019.
Den ubehjelpelige opptredenen til landets statsminister i Black Box-saken har fått teater-Norge – og mange, mange flere – til å heve kraftige og kritiske stemmer. At hun ikke kan få seg til en gang å be om unnskyldning for de ubetenksomme uttalelsene hun har latt falle vitner ikke bare om et stivsinn som er fullstendig fastfrosset. Det vitner dessverre også om at respekten for det frie ord ikke står særlig høyt der i gården.
Den tyske kulturministeren Grütten sa i 2016: «Kunstens frihet er grunnleggende for et demokrati. Kunstnere og intellektuelle er et nødvendig og viktig korrektiv for hele samfunnet, de skal være en torne i kjøttet på samfunnets kropp, som skal forhindre sløvhet, fantasiløshet og politisk bekvemmelighet, som ellers kan få demokratiet til å sovne inn.»
Disse ordene bør vi merke oss. Grundig. For de uttrykker nettopp noe helt essensielt – at tankens frihet og rett til å uttrykke den – er det som skiller oss fra autoritære regimer, fra fascisme og for den saks skyld IS. Her står begrepet kunstnerisk frihet sentralt. Hvis ikke teateret – eller kunsten i bl.a. litteraturen – var der og kunne peke på maktovergrep og ulovligheter, ville vi neppe ha siviliserte samfunn. Den norske statsministeren later som om hun ikke vet noe om dette, eller har et stivsinnn hvor det meste har gått i lås og blokkerer for rasjonell tenking. Begge deler er like galt.
De tyske nazistene brukte riksdagsbrannen i 1933 til å hisse opp fordømmelsen og forfølgelsen av jødene. I dag er det muslimer det går utover, slik vi har sett det i denne saken. Det er bare å se på flommen av kommentarer i det ekstremt høyrevridde document.no for å se hvor utbredt dette er.
Ordene fra et samlet korps av norske teaterledere må taes på alvor. Det er en skandale at landets statsminister velger å forvise seg selv til en flokk uopplyste barbarer. Vi har et umiddelbart råd: Hun burde sette seg ned og se om igjen Ariane Mnouchkines filmer om Moliere og hans kamp mot eneveldet og makta på 1600-tallet.
Vi skulle tross alt være kommet litt lenger i 2019!
Der makta rår og ytringsfriheten ligger skadeskutt igjen er et ekkelt syn.
