Dette er den andre historie-boka Finn Olstad kommer med i år. Den første tok for seg årene etter krigen, den andre dekker tidsrommet 1905-45. Altså begge nåtidshistorie og tett opp mot samtidas historie. Dette stiller helt spesielle krav for her er fallgruvene store og mange, ikke minst i å ramle opp i aktuelle brennbare spørsmål.
Jeg har lest begge bøkene med stor interesse. Jeg synes Olstad som nøktern og forholdsvis «nøytral» historiker (en historiker kan aldri bli helt nøytral) kommer godt fra det.
Finn Olstad: Den store forsoningen. Norsk historie 1905-45, Dreyer forlag 2019, 434 s.
Dette bindet har han kalt «den store forsoningen» og sånn sett henspiller direkte på arbeidsfreden som ble skapt gjennom den første hovedavtalen mellom LO og NAF på begynnelsen av 1930-tallet.
Med denne var den uforsonlige klassekampen fra 20-tallet forlatt og partene i arbeidslivet så seg mer fornøyd med arbeidsfred og «roligere» forhold. Omdiskutert er den, fri og bevares, men den har gitt landet en god del fortrinn, gjerne hvis vi sammenlikner med land som Frankrike og Italia.
Clouet i denne historieframstillingen er at han trekker den inn i krigsårene 1940-45. Her gjør han sammenlikninger med situasjonen i årene før krigen og hvordan det norske samfunnet, særlig høyresiden, var dørgendes lei det borgerlige demokratiet som i årene før Arbeiderpartiet kom til makten, var preget av svake og tiltaksløse regjeringer. At dette styresettet hadde stor betydning for framveksten av udemokratiske krefter og det norske nazipartiet er noe han ikke stikker under en stol. Det var ikke før med Gerhardsens ord om «fellesskapsfølelsen» at landet fikk seg et løft og folk sto sammen.
Heller ikke er Olstad taus om krigsårene. Her viser han til tanker og ideer som bl.a. etterkrigstidens fremste pragmatiker, Gerhardsen, etterlot seg umiddelbart etter okkupasjonen i et notat til Martin Tranmæl om at Norge måtte finne sin framtidige plass i Europa under Tyskland…. Altså ikke vesentlig forskjell i tankegangen hos den norske politikeren som hos hans nordiske kolleger i Sverige og Danmark.
Dette var noe jeg likte meget godt ved denne historieframstillinga. Linjene i det politisk Norge trer så mye klarere fram og det er enklere med politiske analyser av nå-sitasjonen. Det er bare å tygge i oss at krigen riktignok rammet Norge hardt i form av dødsfall og ikke minst senket skipstonnasje, men økonomisk var det langt anerledes. Norge som nasjon hadde avgjort fordel av tyske investeringer og ingeniørkunst, eksempelvis i byggingen av kraftkrevende industri og i infrastruktur, veinett og jernbaner. Olstad trekker satiriske kommentarer til denne «keynesianske», dvs. faktiske sosialistiske planøkonomien som tyskerne innførte som viktig for nasjonens utviklling, særlig etter krigen.
Noe slikt ville kanskje vært en uhyrlighet å bli minnet om i dag, men den senere landsfaderen trekker mange med seg, ikke minst Hjemmefrontens seinere leder Paal Berg. Olstad peker på at det var tyskernes manglende finger-spiss gefühl, diplomati, som førte til at de ikke fikk hektet Norge og ledende politikere på kroken.
Det som er mest åpenbart og neppe lar seg skjule er at fiskeindustrien fikk seg en kraftig opptur i og med krigen. Moderne anlegg, kanskje verdens fremste, så lys.
I det hele tatt, med denne og den første historieboka har vi fått oss en grundig gjennomgang av det forrige århundret.
