Ekeberg Skulpturpark
Vi var av dem som var ytterst skeptiske til at en privatmann med eierinteresser i stedets eneste store bevertningssted skulle få anledning til å utfolde seg med sine egne valgte skulpturer på et offentlig park- og skogområde i Oslo. Men vår skepsis ble vendt til glede da vi opplevde resultatet. For skulpturparken på Ekeberg er ikke bare en attraksjon for Oslo, den bidrar også til å gjøre selve området mere attraktivt.
Vi sier dette som mangeårig bruker av Ekeberg-området. På syttitallet opplevde vi frikonsertene her, på åtti-tallet deltok vi i Oslo-løpet og de siste tiårene har vi gjort nytte av området til friluftsaktivitet og rekreasjon.
Det første som slår oss er at det i utgangspunket opplagt håpløst gammeldagse og reaksjonære utgangspunktet i å sette opp skulpturer til ‘kvinnens pris’, kunstverk med ‘kvinnelige former’, hvor vi (mennene) kunne betrakte dem slik menn dessverre alltid har betraktet kvinner og kvinnekroppen og dermed gjort dem til objekter, gjenstander, er på lykkelig vis vendt. En faglig komite har faktisk lyktes i å gi oss kunstverk hvor privatkapitalistens – giverens – høyst lugubre motiver for å sette skulpturer i friluft for derved å trekke folk til større omsetning på hans bevertningssted, er vendt til det positive. Vi fant med kanskje et-to mindre unntak, ikke noe i denne parken som kunne få tankene inn på noe kvinnediskriminerende.
Da noterer vi med glede at eieren av Ekeberg-restauranten i stedet stiller opp som mesén, bruker endel av privatkapitralen sin på positive kulturformål og dermed stiller seg i spissen for andre, et eksempel på at selv i vår grådighetskultur må det kunne gå an for folk med dannelse å investere kapitalen sin i kunst og derved dele opplevelsen av disse kunstverkene med andre, som i USA og Storbritannia i første rekke.
Det andre som umiddelbart slo oss var at selve området Ekeberg har fått seg en høyst fortjent opp-pussing og forskjønnelse med disse skulpturene. Kommunen har endelig trådt til og gjort det de skulle ha gjort for mange år siden; sørget for at turveiene i området ikke bare består av stein og dermed uframkommelighet. Mange andre ting er gjort som ikke direkte har med skulpturparken å gjøre. For eksempel har vannreservoaret rett bak Ekeberg-restauranten fått anlagt en egen dam og et oppbygg. Ekeberggtrappen som ble anlagt av nazistene under krigsårene har delvis blitt gjenoppbygget. En rekke steder er det gjort flotte grep, ikke i naturen, men for å forsterke og rett og slett forskjønne eksisterende anlegg.
Det var ikke alle skulpturene, eller utstilte genstandene, som akkurat falt i vår smak. Noen er rett og slett direkte ‘flate’ etter vår mening. Men hva gjør det når vi finner et overveldende antall gjenstander plassert over hele området som forfrisker og gleder? Det er særlig rundt husene rett nedenfor Ekebergrestauranten at vi finner mange – og spennende! – gjenstander, men de er fritt spredt over mesteparten av området begrenset av campingplassen i nord, steintrappa til Gamlebyen i vest og ridesletta i sør.
Selvfølgelig er det ikke å dekke til at denne skulpturparken fører til en betydelig slitasje på terrenget og naturen. Særlig i området rett overfor restauranten er det nedtråkket allerede. Dan Graham’s Pavillion er riktignok et morsomt og levende kunstverk, publikum går ‘inn’ i det og blir selv en del av kunstverket gjennom lysbølgevirkningene på de gjennomsiktige flatene og akustikken som gjengir lyder og prat på en annen måte enn det direkte naturlige. Vi har sans for slike kunstverk hvor publikum selv blir en medspiller og en aktiv part i å skape opplevelsen. Dessuten ligger det flott til på en avsats med utsikt utover mot fjorden.
Men i akkurat dette område er det også hver vår en natur-forestilling av blendende karakter. Hvitveisen som er en slags karakterplante for Ekeberg-området hadde akkurat her et mangfold og sto med slik kneisende tetthet og prakt at det var en ren fryd. Det sier seg selv at den på langt nær vil stråle i slikt omfang den har gjort tidligere. Grunnen er delvis nedtråkket og der den ikke er nedtråkket er det lagt på grønne matter med riktignok naturgress, men det vil ta noen tid før den hvite blomsten er tilbake, og dessverre, neppe i sitt tidligere omfang.
En annen ting er bruken av området. Vi var der første helga. Det var enormt med folk og bare det er gledelig. Særlig barna falt nesten i ekstase over de mange skulpturene, særlig de som beveget seg. De krøp oppå, innimellom og måtte banke og slå på dem. Bare slikt er flott å oppleve men det gjør også at belastningen og slitasjen på skulpturene kan bli vel stor i det lange løpet. Dessuten så vi at særlig en av dem lett kunne skape farlige situasjoner der den beveget seg uten vakthold med unger kravlende i og blandt bevegelige flater. Den dagen vi var der måtte adgangen til James Turrell’s Ekeberg Skyspace stanses fordi en stein kastet i vann hadde skapt en uholdbar situasjon.
Vi startet vår vandring helt nederst ved steintrappa til Gamlebyen. Her ble vi først positivt overrasket hvordan den gamle steinete turstien nå var blitt en flott anlagt grusvei uten snublestein. Det første som møter oss er Dyre Vaas Huldra der hun kneiser i skråningen. Mørkt og dystert er landskapet rundt og skulpturen understreker dette. Men hun står stolt og skuer utover som for å ønske oss velkommen.
Videre oppover opplever vi at Jenny Holzer har laget inngraveringer i flere steinblokker som ligger langs stien. Hennes Stone Carvings er beskjedent utført og skaper ikke noe skjemmende inngrep i naturen, snarere tvert imot.
På nedsiden av Ekebergrestauranten befinner mesteparten av de utstilte gjenstandene seg. Her finner vi mangfoldet, såvel mer tradisjonelle skulpturer som spennende og fascinerende gjenstander. Men vi må være såpass ærlige å si at noen av skulpturene gjorde lite inntrykk på oss, eller rett og eller minnet for sterkt om det egentlig utgangspunktet, skulpturer til ‘kvinnens pris’. Av de fascinerende gjenstandene var utvilsomt Sara Sze’s Still life with landscape en spennende sak. Metalltråder bundet opp i en slags reisning oppover med små brett til fuglemat dandert i mellom, kunne betraktes fra forskjelige vinkler med ulikt resultat. Utvilsomt gjorde også utsikten direkte mot fjorden en stor del av opplevelsen. Men også Salvator Dali’s Venus de Milo aux Tiroirs var morsom. Den klassiske kvinneskikkelsen var overalt på kroppen utstyrt med skuffer. Hvilke hemmeligheter gjemmer Venus?
På veien oppover mot ridesletta passerte vi den førnevnte Pavillion før vi kunne betrakte Aase Texmon-Ryghs Möbius trippel rett nedenfor oss. Den virkelige overraskellsen kom helt på toppen. Her kneiser en enorm gående kvinneskikkese mot oss, Walking woman av Sean Henry. Du kunne umiddelbart ta henne for en av alle oss turgjengerne denne dagen, selv om hun nok raget betydelig over alle andre. Barna var kjempebegeistret for henne slik de tok på henne, forsøkte å klype, i det hele tatt opplevde skulpturen på en levende og fantasifull måte.
Trappa ned mot svenskesletta forfalt av naturlige grunner etter krigen. Den var en del av et anlegg som tyskerne hadde reist under okkupasjonen som ledd i deres æreskirkegård. Den opprinnelige trappa var delvis gjengrodd og delvis i oppløsing. Vi har i stedet fått en bred trapp som riktignok gir assosiasjoner til Hitler-Tysklands stormannsarkitektur, men som etter vår mening ikke er støtende på noe vis i dag.
Det vi møter i området mot campingplassen er forbløffende og storslått. The Dance av George Cutts er to delvis buete metallstenger som strekker seg oppover i over ti meters høyde mens de sakte roterer rundt. Dermed gir de assosiasjoner til to kropper som beveger seg mot hverandre i ulike positurer. Fascinerende! Spennende! Ikke minst fordi her er skulpturen gitt en flott ramme, et hellebelagt steingjerde som i vinkel danner en slags base for den ‘levende’ skulpturen.
Her i området venter flere overraskelser, en skulptur i form av en svart lysstople som ‘snakker’ og inne i treklynga på ballplassen Louise Borgeois’ hengende The Couple som med sitt erotiske preg ikke gir tvil om hva det dreier seg om. Også akkurat her hvor det var frikonserter på syttitallet og hvor det følgelig foregikk litt av hvert i buskaset omkring! Et absolutt riktig valg av sted for å si det slik. De to omklamrende skikkelsene er fast forenet med hverandre oppe i lufta og gir dermed selve situasjonen et preg av at i elskov så svever du.
Videre nedover opplever vi nok en bevegelig installasjon, Lynn Chadwick’s Ace of diamonds. At denne sterkt appelerer til fantasien og den nyfikne eventyrlysten til barna er nok et eksempel på hvordan denne skulpturparken treffer og appellerer til alle lag av mennesker uansett alder.
Men vi skal nevne selve godbiten til slutt: dette er ikke en del av selve skulpturparken men snarere satt opp som en protest mot den. Aksjonsgruppen har i området rundt rideplassen dekorert en rekke trær med tekstiler, noen knyttet på og rundt stammen, andre knappet på. De er delvis utstyrt med enkle innskrifter som ‘bevar meg’, ‘beskytt skogen’ osv. Dette er lekende og flott gjort og viser hvordan en faktisk protest kan bli en levende og virksom del av nettopp det de protesterer imot, uten på noen måte å miste innholdet.
Slik sett kan man gjerne få inntrykk av at aksjonsgruppen spiller på lag med de utstilte skulpturene. Uansett gjør deres mange bidrag til at selve parkområdet får en friskere tone og et frodigere og mer livskraftig innhold.
Dermed er deres bidrag det rette svar på det plumpe og direkte russepregete toalettet som bærer navnet av aksjonistenes leder. Aksjonistene hever seg over slike barnestreker og med sine tekstiler setter de nettopp søkelyset på det som er det fundamentale, nemlig skal Ekebergparken og skrenten fortsatt forbli slik den har vært siden Oslo Arbeidersamfunn på 1800-tallet presset Oslo Kommune til å kjøpe området for at byens befolkning skulle ha et rekreasjons- og friluftsområde?
Ekeberg-området er i tillegg det stedet der man har funnet spor etter den aller første bosetningen i Oslo. Fra før av var området rundt jernalderstien rett opp fra restauranten det stedet hvor man var viss på tidlig bosetning. I dag er man sikker på at det har eksistert bosetning på Ekeberg helt tilbake til år 8000 f. Kr.
Vi fant at skulpturene faktisk ga hele Ekeberg-området et sterkt preg av fornying og forskjønning med kanskje det sterkeste innslaget i form av aksjonistenes egne tekstilplagg. Vi får håpe at budskapet taes til følge og at hvitveisen innfinner seg igjen – selv om det kan ta noen år. Og at privatinteresser og finansfolk fortsatt kan styre seg med sin forbløffende dårlige og groteske smak slik vi kan se rett ned på den kommende bydelen Bjørvika under oss.
Ekeberg er forsatt et naturområde – og det lever!
