KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Premiere Den Norske Opera 5.2.2005 Uroppført i London 1724, Julius Cæsar – Giulio Cesare in Egitto av Georg Friedrich Händel, Libretto av Nicola Haym, Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini, Regi: Stefan Herheim, Dramaturgi: Alexander Meier-Dörzenbach, Scenografi og kostymer: Heike Scheele, I hovedrollene: Matthias Rexroth, Birgitte Christensen, Ingebjørg Kosmo, Hege Høisæter, Charles Humphries, Johan Rydh, Robert Ogden og Gregg Santa. Det Norske Operas kor, Det Norske Operas Orkester, Continuo-gruppe med Ignazio Schifani og Francesco Moi på cembalo, Ugo di Giovanni og Craig Marchitelli på theorbe og Jan Koop på cello.
Ved halvelleve-tiden lørdag kveld gikk operapublikummet nærmest av skaftet i applausen på den nærmere 300 år gamle Händel-operaen «Julius Cæsar i Egypt» etter en forestilling på nærmere 4,5 timer der regien, scenografien og de store sangpartiene utgjorde de største suksessfaktorene.
Den unge, norske regissøren Stefan Herheim er utdannet i Tyskland under legendariske Götz Friedrich, men kjenner Den Norske Opera ut og inn fra sin barndom da hans far spilte bratsj i orkesteret. Sammen med sin tyske stab av Heike Scheele på scenografi og kostymer, og dramaturg Alexander Meier-Dözenbach, tar han i bruk elementer fra hele teaterhuset i Folketeaterbygningen: Ikke bare foyeren med sitt trappeparti og lykter gjenskapes på scenen, men den gedigne lysekronen gjenskapes til et teknisk vidunder av en scene-effekt som i løpet av forestillingen illustrerer alt fra dalende himmellegeme via romersk baldakin via lysfontene til blomsterpotte.
I tillegg til den nærmere 300 år gamle librettoen greier også Stefan Herheim via et nett av referanser å flette inn Den Norske Operas historie fra dens tilblivelse i det tidligere Verdensteateret, den politiske debatten med Senterpartiets Lahnsteins endelige vedtatte forslag og det nye operahuset som nå stiger hvitt og verdig opp av vannet. Som om ikke det var nok, tar han fysisk i bruk salen med solister spredd mellom benkerader og tryllekunstner-duer som villig lar seg plassere alle mulige rare steder. Ikke en gang det 47 tonn (?) tunge jernteppet får henge i fred for Herheim.
Påfunnene og gagsene vil ingen ende ta, men det er likevel mot tredje akt at det roer seg noe ned og de store sangpartiene dominerer. Sopranen Birgitte Christensen har hatt sukess før i DNO både som Violetta i La Traviata og som Donna Anna i Don Giovanni, men hennes innsats i denne omfattende rollen som Kleopatra blir trolig hennes store gjennombrudd. Rollen har flere svært lange arier og både tolkningen og stemmen imponerte, mens mezzo-sopranene Ingebjørg Kosmo i gutterollen som Sesto og Hege Høisæter som Cornelia glimret gjennom erfarenhet og stemmevolum. Operaen hadde hentet inn tre kontra-tenorer – tyske Matthias Rexroth til helterollen som Julius Cæsar og Charles Humphries til skurkerollen som Kleopatras bror og ektemann Tolomeo, i tillegg til Robert Ogden som Nireno (liksom-kvinnerolle). Humphries var riktig utiltalende ekkel og vellykket som pervers og dekadent konge/bror, mens stemmen kanskje var noe svak i enkelte toneleier, mens Rexroths hovedrolle som Cæsar var ikke mindre enn glimrende. Rinaldo Alessandrini hadde en heldig hånd både med orkestergraven såvel som sceneorkester med barokkinstrumenter og en egen continuo-gruppe – og en briljant fiolin-solist på 1. balkongrad av alle steder.
Handlingen, som utspiller seg i år 48 f.Kr., går i hovedsak ut på en maktkamp mellom Kleopatra og hennes yngere bror og ektemann Tolomeo, og kjærlighetsforholdet mellom Kleopatra og Cæsar. I de to første aktene gjør regien vellykkede grep som faller bra inn i handlingen. Overgangen til den dystre, krigspregede tredje akt er noe brå og enkelte regigrep blir for frastøtende slik at samsvaret ikke faller helt på plass med forestillingen forøvrig. Kvesting av døde dyr på scenen er en «spesialeffekt» vi kunne vært foruten. Denne anmelderen har tidligere valgt å gå i pausen på en annen forestilling i Stefan Herheims regi, nemlig på «Cosi fan tutte» ved Folkoperan i Stockholm, der urinering, ekskrementer og underbukser opp og ned ble helt i overkant.
Men denne lørdagen var utvilsomt Stefan Herheims kveld, og den lykkelige regissøren kvitterte for den stormende applausen med knestående å kysse sangernes hender på scenekanten.
