Astrup Fearnley Museet for moderne Kunst 13.9 – 14.12.2008: Andy Warhol by Andy Warhol
Høstens store utstilling i Oslo er utvilsomt Andy Warhol. Nå som vi i praksis ikke har noe samtidskunstmuseum i funksjon, har Astrup Fearnley Museet for moderne Kunst overtatt – og det gjør de med glans.
Dette er en utstilling som det heter i tittelen, om og av Andy Warhol (1928 – 1987). Det betyr at her er det primære å stille ut seg selv, få fram det suggestive i egendyrkelsen og magien som omgir navnet og begrepet Andy Warhol.
Denne amerikanske kunstneren, født av tsjekkiske foreldre i Pittsburgh er selve inkarnasjonen av det amerikanske samfunn i det 20. århundre. Han sto som fremste eksponent for begrepet pop-art, gjøre det alminnelige til opphøyet kunst, og sto selv i sentrum for begivenhetene, Han engasjeret seg i design, dans, film – og ikke minst i datidens undergrunns-rock. Alltid rundt ham lå det en eim av berømheter, kjendisliv og skandaler som seg hør og bør – om det ikke også var en annen slags søtlig damp som steg opp der gjerne kjendiser i det amerikanske samfunnet møtes. Det gikk så langt at han en gang opplevde å bli skutt av en av sine tidligere beundrerinner, en hardnakket feminist. Også dette ble utnyttet til det maksimale av hva det var verdt.
Underground – undergrunnen, det uoffisielle, ble på en måte stikkordet for ham. I New York konsentrerte han mye av virksomheten sin rundt The Factory, et nedlagt fabrikklokale hvor han arbeidet med kunsten sin, særlig i form av silketrykk. Det ble også midtpunktet for den tids kjendisliv med beatnicker, undergrunnskunstnere og rockeartister, David Bovie skrev låter om ham og hans ‘eget’ band Velvet Underground utviklet seg til å bli et stort navn i rockehistorien ikke minst takket være frontfiguren Lou Reed. Andy Warhol opphøyet seg selv til å bli bandets manager og produsent og førte også inn chanteusen Nico i bandet.
På denne utstillingen er det naturlig å trekke inn båndene til Norge. Portrettet av daværende kronprinsesse Sonja er fra 1976. Han gjorde også sine Munch-bilder, Skrik og Madonna som vi finner på denne utstillingen.
De klassiske Warhol-motivene har vært Campbells suppebokser og portrettene av Marilyn Monroe og Mao Tse Tung. De er også i ulike varianter gjengitt på denne utstillingen.
Begrepet Warhol omfatter så mye, det er ikke bare snakk om rene bilder som man kunne stille ut på en flat vegg. Det er mer snakk om en livsstil, en tilstandsrapport om det amerikanske samfunnet anno 1960-70, et møtested for kjendisene og deres liv. På denne utstillingen er det gitt stor plass til mange av hans filmer. Vi vil anbefale at man gir seg god tid til disse filmene. Selv om det er umulig å se alle i sin helhet – de vises kontinuerlig oppe i førsteetasjen – gir de likevel uttrykk for en stemning og et miljø som er besnærende å oppleve. Du kan også oppleve det nesten utrolige at den enkelte filmens estetikk blandes med virkelighetens her-og-nå opplevelse. I et av rommene kan du dels se filmen, dels samtidig Oslos gater og gamle hus gjennom speilglassvinduene.
Det mest besnærende ved denne utstillingen er likevel rommet som er fylt av heliumfylte metallliknende plastfigurer – Silver Clouds. Gjett om den yngre generasjonen – forsåvidt oss alle med en viss grad av lekelysten i behold – vil bli ellevill over denne muligheten til å sette fantasien i sving!
