Roar Løken er historiker og pensjonert lærer med flere krigshistoriske bøker bak seg. Denne gangen tar han fatt i anti-sabotasjen, et lite kjent tema. Vi er mer vandt med å forholde oss til de store smellene og heltemodige sabotasjeaksjonene, ikke det motsatte.
Det var i krigens siste tid at dette ble aktuelt. Norsk infrastruktur, industri, gruver, jernbaner, broer, havner, elektrisitetsverk og ikke minst dam-anlegg måtte beskyttes. ‘Den brendte jords taktikk’ som tyskerne allerede hadde fått vist i vår nordlige landsdel og også i Frankrike etter invasjonen i Nordmandie betø å forlate alt etter seg i ruiner, hus, bygninger, veier etc., dvs. alt som kunne være «fienden» til nytte.
Roar Løken: Antisabotasjen 1943 – 45. Commentum forlag 2017, 279 s.
Etteretningsvirksomhet, særlig i Nord-Norge, inngikk i gruppenes oppgaver. Dette fikk særdeles stor betydning, særlig med å få ram på Tirpitz og Scharnhorst som søkte ly i norske fjorder.
Planer ble i intensiv hast lagt i London og formålet var å nedsette grupper over hele landet med antisabotasje, dvs. beskyttelse, som formål. Man skulle gå fra å sprenge til å hindre at det ble sprengt. Milorg skulle i større eller mindre grad involveres i dette sammen med profesjonelt utdannet personnel fra London samt bistand fra politistyrkene i Sverige. Arbeidet med å sette opp og organisere dette startet flere år før krigens slutt.
Paradoksalt gikk noen direkte fra aktiv sabotasje, eksempelvis mot tungtvannsanlegget i Vemork, over i dette arbeidet.
Heldigvis får en si, ble ikke denne antisabotasjen aktuell. Det var bare de to nordligste fylkene som ble utsatt for slik ødeleggelse av tyskerne. I resten av landet overga de seg på fredelig vis.
Bokas styrke er at den gir en stor oversikt over hvordan det tallmessig lå an med den militære motstandskampen innad i landet i 1945. Den viser at tyskerne på dette tidspunkt flere steder hadde maktet å radere ut Milorg gjennom arrestasjoner og opprullinger, eksempelvis på Vestlandet. Andre steder var det stikk motsatt.
En viss oppmerksomhet vies de Milorg-styrkene som lå i hytter og kojer på skauen særlig den siste krigsvinteren. Det kan sees på som et ledd i regulær oppbygging av kampstyrker, noe det også var. En viss del av disse styrkene var ungdom som hadde rømt for å unngå å bli innkalt til Arbeidstjenesten og dermed tvangsutsendt til fronttjenste.
Boka gir også et noenlunde edruelig bilde av den kommunistiske motstandskampen. I altfor lang tid har ha-stemte røster fått dominere og nærmest desavouert denne.
Der boka absolutt kan ha en nytte er som oppslagsverk. Den går gjennom distrikt for distrikt og beskriver Milorg-avdelingenes status der. Derimot flater boka andre steder ut og blir kjedelig med de lange oppramsingene av navn og steder.
Dokumentasjonslitteratur fra krigen ser aldri ut til å ha noen ende. Denne boka er velkommen for den kaster lys over forhold som stort sett har ligget i skyggen.
