Det Gylne Kompasset
Br./am. Eventyr fra 2007
Regi: Chris Weitz / Musikk: Alexandre Desplat
Skuespillere: Nicole Kidman, Daniel Craig, Dakota Blue Richards og Sam Elliot
Spilletid: 1 time 53 min. / Aldersgrense: 11 år
Det Gylne Kompasset er basert på den første boka i Philip Pullmans suksesstrilogi fra midten av 90-tallet. Og som i alle gode eventyr, dreier den seg om de godes kamp mot de onde. Skurkene her har som mål å herske over hele universet, og det eneste som kan stoppe dem er en 12 år gammel jente. Men ikke misforstå: Selv om heltinnen her er et barn, er Det Gylne Kompasset ikke en barnslig film.
Eventyreren Lord Asriel får høre om et magisk støv som kun finnes på Nordpolen. Et støv som kanskje gjør det mulig å reise til parallelle verdener. Han bestemmer seg for å reise nordover for å finne støvet. Det viser seg samtidig at hans 12 år gamle niese, Lyra, er uvitende innblandet i alt dette. Du skjønner; ifølge legenden er et barn visstnok ment å være det ”utvalgte” midtpunktet i en kommende krig – og alt peker på at det er henne. Hun er nemlig i besittelse av et såkalt gyllent kompass (en veiviser til sannheten), og kun ”den utvalgte” har evnen til å lese det. Og vips (!) så befinner Lyra seg ute på spennende eventyr, og underveis støter hun på snåle skapninger, flygende hekser og nådeløse skurker som kidnapper barn.
Det er helt utrolig at regissør Chris Weitz (About A Boy) har klart å stappe så mye story inn i to timer, uten at det virker masete. Storyen er veldig bra og filmen innfrir på alle ledd. Det er ikke bare spenningsmomentene, effektene og alle de derre eventyrtingene som imponerer. Det beste av alt er faktisk rollefigurene. Ikke bare er de velskrevne og fascinerende. De har alle sin egen Daimon, hvilket er hva jeg likte aller best ved filmen. Hva i huleste er så en Daimon, spør du? Vel, det er et utpekt dyr (alt fra mus til apekatt) som alle mennesker har, og sjelene deres er bundet sammen for alltid. Dyret føler det mennesket føler og omvendt. Slapp av, det er ikke så teit som det høres ut. Det beriker filmen veldig, og er med på å utvikle karakterene på en høyst original måte.
Ungjenta Dakota Blue Richards imponerer i hovedrollen og er et enormt pluss. Hun er karismatisk på en skuespillermåte, ikke en plagsom barneskuespillermåte. Nicole Kidman er like gudinnevakker som vanlig og hun er en alle tiders skurk. Hun er ond og kald som is (spesielt øynene), og samtidig elegant og glamorøs. Hun er riktignok litt stiv i maska, men det er jo meningen. Sam Elliott er helt konge som cowboy/pilot, og du kommer helt sikkert til å gjenkjenne stemmen til Ian McKellen i rollen som isbjørn. Daniel Craig har en ganske liten rolle, men jeg har på følelsen at vi kommer til å se mye mer av karakteren hans, Lord Asriel, i de fremtidige filmene.
Det Gylne Kompasset er et must. Den er sykt underholdende og den passer for folk i alle aldere. Det er sikkert en del kristne folk som synes at storyen er litt ”antikristen”. Synd for dem, kyss meg i ræva og alt det der. Nok sagt om den saken. Det Gylne Kompasset er ment for folk som liker å dra på eventyr når de er på kino. Ikke for nedlatende, sutrende snobber som tar alt bokstavelig. Filmen er ikke så bra som Ringenes Herre. Den kommer tross alt ikke til å bli nominert til Årets Beste Film. Men den er langt fra så dårlig som Eragon, og den er ikke så ”barnslig” som Narnia. Den er i samme gata som Harry Potter, og etter min mening overgår den samtlige Potter-filmer med glans. For meg er dette en flott intro på en lovende filmserie, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli en førsteklasses trilogi.
