Trond Davidsen: Triggerhappy, 159 s. Oktober forlag 1998 Dette var en befriende bok. Midt oppe i bokhøstens intellektuelle strabaser var det herlig å få en bok i hånda som bokstavelig talt driter i litterære konvensjoner, regler for dannet språkføring og hvordan man skal oppføre seg korrekt innen to stive permer. Her er det mye som er stivt, bokstavelig talt, fyll, dop, …

Beethoven: FiolinsonateneAnne-Sophie Mutter – fiolin, Lambert Orkis – klaverKonsertopptak fra Wiesbaden august 1998 Deutsche Grammophon 457 619-2 (4 CD’er) Dette må være en av årets absolutte definitive utgivelser på CD-fronten – om det ikke akkkurat er den utgivelsen. Det bobler og koker over die Mutters gjennomgang av Beethovens ti fiolinsonater. Den samme friske energi som hun demonstrerte i Oslo Konserthus, kommer også fram på …

1968 – Magnum throughout the world, fotografier. Editions Hazan, Paris, 1998. Nils-Fredrik Nielsen: Ekte seksti-åttere spiser ikke seipanetter 2. utgave Aschehoug forlag 1998 (opprinnelig gitt ut på Gyldendal 1984). Harald Berntsen: Det lange friminuttet – et essay om ungdom i 1960-åra 198 s. Aschehioug 1998. UngsosialistenDet er tredve år siden 1968. Det er tid for mimring, og tid for (nok …

Arne Berggren: Webers lov, 211 s. Tiden norsk forlag 1998 Arne Berggren burde ha nok laurbær å hvile på. Som dramatiker husker vi ham fra det fabelaktige morsomme Sexy på Centralteateret forrige sesong. (se Kulturspeilets omtale). Han mottok Kritikerprisen for Stillemannen og er også kjent fra sin virksomhet i bandet Dronning Mauds Land. Det er følgelig ikke hans skrivekvaliteter det står på. Derfor føles denne kortfattede …

Johan Kvandal: Fiolinkonsert op. 52, Ragnar Søderlind: Fiolinkonsert op. 46Ragin Wenk-Wolff – fiolin, The Janacek Philharmonic Orchestra dir.: Dennis Burkh Centaur CRC 2336 (Norsk Musikkdistribusjon) Dette er en overraskende CD-utgivelse og en virkelig juvel. To fiolinkonserter laget av to høyst nålevende og oppegående norske komponister, er ikke hverdagskost. Det er sprutende flott musikk, og den blir framført av en solist som …

Jacques Offenbach: Orphée aux Enfers (1858-versjonen)Natalie Dessay (Eurydice), Laurent Naouri (Jupiter), Jean-Paul Fouchécourt (Aristée – Pluton), Yann Beuron (Orphée)Choeur & Orchestre de l’Opera National de Lyon, Orchestre de Cahmbre de Grenoble dir.: Marc Minkowski EMI 7243 5 56725 1 0 Denne innspillingen er nesten identisk med Offenbachs egen versjon fra 1858, den som sikret ham den første store suksessen på Bouffes-teateret …

Michael Nyman: The Suit and the Photograph strykekvartett nr. 4, 3. QuartetsCamilli Quartet, Michael Nyman Band EMI 7243 5 56574 2 8 Michael Nyman må være kunstmusikkens svar på Sex Pistols. Som en pønker raser han avgårde i hurtigtogsfart. Musikkbitene er korte og intensiveog kanskje slitsomme for ører som ikke er vant til slik. Det er først og fremst som filmkomponist …

biosphere/deathprod: Nordheim transformed (Coloriazone, Solitaire, Warzawa, Polypoly, Pace)Rune Grammophon RCD 2005 (1998) Dette er skikkelig dritkuult, for å si det slik. Etter at Rune Grammofon tidligere i år slapp CD’en Nordheim Electric som inneholdt Arne Nordheims elektroniske musikk fra ‘Warzawa-perioden’ rundt 1970, har nå Geir Jenssen (biosphere) og Helge Sten (deathprod) latt seg inspirere til å videretolke denne musikken slik de hører den. Her er det …

Rossini: Italienerinnen i Algerie (L’Italiana in Algeri). Terje Stensvold (Mustafa, Bey av Algerie), Ann Hallenberg (Isabella “italienerinnen”), César Gutierrez (Lindoro), Hege Gustava Tjønn (Elvira), Ingebjørg Kosmo (Zulma), Ole Jørgen Kristiansen (Ali), Enzo Florimo (Taddeo), Kirsten Bjaaland (en ape). Regi: Michael Hampe. Den Norske Operas kor og orkester dir.: Francesco Corti, scenografi: Maurio Pagano. Premiere Den Norske Opera 28.11.1998 (norsk førstegangsframføring). …

Rameau: Suite fra Les Boreades, Arvo Pärt: Te Deum, Credo Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske kor, dir.: Herbert Böck, Oslo Domkirke 26.11.1998 Oslo-filharmonien dro med seg Arvo Pärt inn i Domkirkens store rom sist i november. Som det klang! Det var faktisk et av hans tidlige verk – Credo fra 1968 – som gjorde det sterkeste inntrykket. På tross av hans kanskje noe irriterende bruk av Bachs …