Tatt av kvinnen
Norsk film fra 2007 etter Erlend Loes roman
Med: Trond Fausa Aurvåg, Mariann Saastad Ottesen, Peter Stormare, Henrik Mestad, Louise Monot, Anna Gutto
Regi: Peter Næss
En komedie behøver nødvendigvis ikke være halvannen time slap-sticks med endeløse latterbølger. En film som denne nye norske kan more og du befinner deg i godt humør halvannen time gjennom, men du behøver ikke nødvendigvis ha latterdøra slått opp på vidt gap for å fryde deg.
Tatt av kvinnen handler om den unge mannen som en dag finner at han bokstavelig talt er invadert av kvinnen. En ung jente har kommet til hans leilighet og finner seg slik til rette at hun flytter inn med en stor gul kommode. Dermed begynner hun å ominnrede både hans ytre og leilighet.
Tatt av kvinnen er ingen film som løser de store spørsmål i livet. Det er heller intet psykologisk drama eller en innføring i psykiatriens irrganger i vår kompliserte tid. Det er rett og slett en vanlig historie med helt vanlige mennesker.
Fornøyelig beskrevet følger vi det unge paret gjennom reise ned Europa – la oss følge intuisjonen, sier hun, min eller din?, svarer han – og så havner de i Paris.
Filmen tar godt vare på de skikkelsene og de persontrekkene vi kjenner igjen fra Erlend Loes bøker. Han er en svak fomlete fyr med en innholdsløs jobb, og snart arbeidsløs. Hun er en ung kvinne som har levd under åket av en tyrannisk far. Underveis oppstår underfundige situasjoner hvor noen av vår tids hippe motegreier går igjen. Her stilles de ut på lattervekkende vis, som det å følge intuisjonen og la energien flomme gjennom deg.
Det er to fremragende skuespillere som bekler de to hovedrollene. Både Trond Fausa Aurvåg og Mariann Saastad Ottesen stadfester med denne filmen at de er den nye tids stjernepar på film. Vi frydes med deres spill.
Men de er ikke alene. Peter Stormare opptrer som bestekameraten og snakker et slags norsk-svensk. Innimellom foregår filmen også på et slags fransk. Torsk på norsk med fransk uttale er her stikkordet.
Faktisk roter filmen seg lenge vekk i Paris og hele plottet her er forvirrende herlig og uten sannsynlig mening. Men slik blir både gjengivelsen av Erlends Loes opprinnelige fortelling likesom selve filmen herlig rotete. Vi likte dette grepet. Særlig svenske generalmajorer på gamle franske slott, dem er det ikke altfor mange av!
I det hele er det mye usannsynlig i denne filmen, såpass uvirkelig at det blir en rik fantasifortelling som løfter seg gjennom sin absurditet.
Idet vi skriver dette kommer meldingen om at filmen er nominert som det norske bidraget til Oscar for beste utenlandsk film. Om det ikke akkurat er åpenbare Oscar-takter over denne filmen er den likevel herlig avslappende, såpass sjarmerende at noen og enhver kan bløtgjøres av den.
