Gran Torino
amerikansk film fra 2009
Med: Clint Eastwood, Bee Vang, Christopher Carle, Ahney Her, regi: Clint Eastwood
Du forbløffes. På 1960-tallet så du samme rolleskikkelse i det som urettferdig er blitt nedlatende kalt spaghetti-westernfilmene til Sergio Leone. Nå er 80-åringen Clint Eastwood der pånytt. For førti år siden revolusjonerte han faktisk en hel sjanger og formet en rolleskikkelse som har hatt stor betydning for alle senere filmer, den ensomme tøffe helten med sneipen i kjeften og jernet ved hofta. Nå står han der igjen. Riktignok har kulissene endret seg betydelig, fra støvete ørkenbyer til midt-Vesten av i dag.
Clint Eastwood har riktignok fått noen dypere rynker i det furete ansiktet og håret er blitt atskillig tynnere. Han er jo ingen ungdom lenger. Men rolleskikkelsen er den samme. Bare hvesingen er blitt mer påtakelig nærværende.
Denne gangen spiller han den gamle mannen som redder først nabojenta siden nabogutten vekk fra slemme kriminelle gjenger.
Den pensjonerte bilarbeideren Kowalski sitter ensom etter sin kones død på sin veranda hvor det alltid vaier et amerikansk flagg. Tiden bruker han til å drikke øl. Han er en grinebitter av det virkelige sure slaget, gretten mot alt og alle, særlig mot sine egne sønner.
Sitt store prosjekt er en Gran Torino som han holder i stand og pusser på. Han monterte i sin tid rattstammen på denne bilmodellen på fabrikken.
Helt ille blir det når nabohuset invaderes av en asiatisk familie. Først stiller han seg fnysende avvisende til dem. Gradvis blir han imidlertid kjent med dem og det utvikler seg. Men i bakgrunnen lurer farene med kriminelt gjengmiljø.
Filmen kan ikke få toppkarakter av oss fordi plottet er farlig nær en banal TV-serie for ungdom. Men der filmen har styrke er nettopp det å oppleve 80-åringen Clint Eastwood i sin yndlingsrolle. Lite har forandret seg på førti år. Bare dette er filmens styrke. Dessuten er det en riktig bittersøt historie som har flere aspekter ved seg enn den tøffe ensomme.
