Bjørn Blund

Oslo Konserthus 31.10,2005
Bjørn Eidsvåg med Bengt Hansen (tangentinstrumener), Børge Petersen (gitarer), Anders Engen (slagverk) og Håkon Iversen (bass).

Like sikkert som at høsten er godt i gang er det at Bjørn Eidsvåg drar på sin menighetsturne. “Eidsvåg-menigheten,” der religion spiller mindre rolle, støtter trofast opp om denne “rødvinsbamsen” som Bergens Tidende så freidig kalte ham for en stund siden. Denne gangen får publikum servert en slagerparade uten sidestykke, med mange gamle (og noen glemte) slagere fra hele Bjørn Eidsvågs milelange karriere. For de av oss som kan Eidsvågs tekster utenat blir dette en rolig reise gjennom et musikkliv alle misunner han. Eidsvåg har truffet en ledig nisje i norsk musikkliv, og vet hvordan den skal utnyttes best mulig.

For dette blir kjedelig. Passe uflid dukker den nylig røykfrie Eidsvåg opp, med fire slentrende musikere foran. De gjør jobben i drøyt halvannen time, spiller de obligatoriske ekstranumrene og går igjen. Tydelig uinspirert og med de samme vitsene som Eidsvåg har brukt tidligere. Er dette å ha respekt for sitt publikum? Selv for en Eidsvåg-elsker var dette provoserende, og den hjertelige applausen uteble. Naturlig nok.

Bengt Hansen (tangentinstrumener), Børge Petersen (gitarer), Anders Engen (slagverk) og Håkon Iversen (bass) gjør alle hva de kan for å skape vakre musikalske bilder i et stor konserthusrom. Ved to anledninger lykkes de. Midtveis skaper de en vakker versjon av Erik Byes fantastiske tekst om “Anna Lovinda.” Stilrent, presist og lydmessig veldig bra. Arrangementmessig var uten tvil den rocka utgaven av “På Leit.” et høydepunkt. Parallellen til Kari Bremnes sin konsertutgave av “Mitt hjerte hamrer og hamrer” var herlig lik, ikke rart da Bengt Hansen er mannen bak begge. Strålende og røft, noe som passet Eidsvåg bra.

“Alle barn har rett til….” sa Eidsvåg, lik som Jon Blund i “Skomakergata.” Ikke like kjedelige begge to, men begge med søvndyssende opptredener.