Jernanger, norsk film fra 2009
Med Bjørn Sundquist, Nils Utsi, Pål Sverre Valheim Hagen, Mary Sarre, Magne Høyland, Hans Petter Hansen, Rikke Westerlund, regi: Pål Jackman
Det er ofte en hører at skuespillere gjør personene i manus til sin egen. I denne filmen kan vi rett og slett si at manus er skrevet og lagt til rette for Bjørn Sundquist. For selv om det er en historie er det ikke vanskelig å se at dette er Bjørn Sundquist fullt og helt og at manusforfatteren måtte ha ham i tankene da han utformet den gamle grinebiterske sjøulken.
Bjørn Sundquist har riktignok ikke vært gammel sjømann som har fått tak i en rusten holk av en fjorddamper som nå ligger fortøyd til kais i Stavanger og tjener til å forsyne et losslitt utvalg av byens klientell med øl og vodka. Men ellers er dette Bjørn Sundquist tvers igjennom, hele hans bakgrunn, person, lengsler og følelser, måte å være på og uttrykke seg på så omtrent så nært det går an å komme. Det er derfor vi undres på om ikke denne filmen rett og slett har oppstått med Bjørn Sundquist i tankene.
Du behøver ikke å spille, få en rolle på innsiden av deg selv, du kan bare trygt hvile på å være deg selv. Dette gjør at denne filmen er et stjerneportrett av Bjørn Sundquist. Han har kanskje mer enn noen annen preget norsk teater og film de siste tredve årene. Her har han gjort en film hvor han kanskje i større grad enn noe han har vært med på kan være seg selv og få utløp for sine følelser og frustrasjoner.
Sist vi så Bjørn Sundquist var i et teaterstykke om den israelske okkupasjonen av den palestinske vestbredden. Her er han langt unna israelske kontrollposter. Han er en gammel grinebiter av en sjøulk som minnes sin ungdoms kjærlighet der oppe blant ‘vinterindianderne’, en kvinne han lovte å komme tilbake til. Det var derfor han fikk tak i denne rusthaugen av en fjordloffer, for å seile nordover. Men det ble det aldri noe av. Det ble i stedet øl og vodka, og mere øl og vodka. Han gremmes over den skarpe sola som vekker ham om morgenen og går på dekket og skyter med hagla etter sola. Rundt ham har det etterhvert oppstått et brunt miljø av slitne byoriginaler. Han skjeller og smeller, er svært direkte i språkbruken og bruker ikke akkurat noen tale for et møblert hjem. Til tider må du hoppe i stolen hvordan den gamle sjøulken kan behandle folk og hva han kan få seg til å si.
Inntil en ung gutt, spilt av Pål Sverre Valheim Hagen, dukker opp. Grinebitteren av en sjøulk behandler ham tilsynelatende svært elendig og skjeller ham gjerne ut, men må innerst inne kjenne igjen noen av sine egne ungdomslengsler i ham.
Derfor blir rust malt over, ikke banket, for nå har han hastverk. Tross sin egen skrantete helse vil han nordover, koste hva det vil.
Det er en bittersøt film. Den har ingen lykkelig slutt. Men det er en drivende god film, først og fremst fordi Bjørn Sundquist blir så levende, nær og engasjert i rollen. Han spiller rett og slett fabelaktig. Om vi i det hele tatt kan kalle det spill når han så levende framstiller ‘seg selv’, eller får et manus og historie i hendene som rett og slett virker som den er laget for ham.
Filmen er laget uten noen form for offentlig støtte. Er det på grunn av det ramsalte språket? Den er videre tekstoversatt og dette kan ha bakgrunn i at det snakkes samisk i den og at kanskje Stavangermålet ikke kan være så enkelt tilgjengelig for alle. Men blandingen av Finmarksvidda og Stavangermiljø et er til intet hinder for at dette smelter sammen til en helhjertet og praktfull film.
Se den!
