Jeg var litt i villrede om hvordan jeg skulle oppfatte denne boka. Selve historien virker kronglete og strekker seg over flere tiår. Som spenningsbok kan jeg ikke gi den mine beste anbefalinger, den var rett og slett ikke spennende nok for meg, på tross av at det underveis er løfterike deler som eksempelvis avslutningsscenen. Store tidshopp på 30-40 år, som det i begynnelsen ikke var noen sammenheng i ga følelsen av kjedsomhet
Men der jeg fikk virkelig taggen ut – og det var helt i begynnelsen og førte kanskje til mitt negative inntrykk av den øvrige boka – holdt på å gi meg sure oppstøt av vemmelse etter å ha lest bare noen få sider. Bruk av Arne Treholt som levende skikkelse gjorde at vemmelsen i halsen truet med å komme opp. Hva var dette? Et debattinnlegg? En dokumentar? En ytring av en som ikke likte Treholt den gangen – eller nå? Eller rett og slett en primitiv avspeiling av svart-hvitt tankegangen hos en seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet?
Gard Sveen: Bjørnen, Cappelen Damm 2018 335 s.
Jeg er av dem som ikke er så fryktelig skvetten av meg når det gjelder å blande inn levende personer og hendinger i fiktive bøker. Men det går en grense. Den heter personlig integritet og handler om respekt. Når Arne Treholt brukes på denne måten mener jeg at denne grensen er klart overskredet. Riktignok heter han Arvid Storholt i boka, årstallene er litt ulike men bakgrunnen er den samme, ung fremadstormende Arbeiderpartipolitiker, aktiv i A-stud (Arbeiderpartiets lag av studenter på Blindern), Hellas-aktivist, benådet etter noen år og siden forretningsmann i Hellas og Russland. Joda, alt dette er der. I boka som i virkeligheten. Attpåtil beskrevet som en riktig drittsekk med praktslott opp mot skauen. Det burde da gå an å lage en historie med bakgrunn i den kalde krigen uten å involvere levende personer nærmest med navns nevnelse?
Arne Treholt går i dag spill levende blandt oss. Han ble i sin tid benådet av statsministeren og må sies å ha gjort opp for det han ble beskyldt for å ha gjort seg skyldig i. At han så utsettes for noe slikt som dette er ikke pent. Det vitner rett og slett som om følelsene og svart-hvitt tenkingen fra den kalde krigens dager ennå ikke helt har sluppet taket. Som om det er om å gjøre å nagle Arne Treholt fast og stille ham ut til offentlighetens forbannelse nok en gang. Holder det ikke med den vreden store deler av arbeiderbevegelsens menn og kvinner følte og ga uttrykk for den gangen?
Slikt kunne være løst som forfatteren fint dekker til i det egentlige komplottet (eller er dette rent fiktivt og ikke bygger på inspirasjon fra kilder eller åpne spekulasjoner?). Her er navn, posisjon og tillitsverv godt kamuflert. Selvfølgelig må det gå an å konstruere en fiktiv fortelling rundt ledelsen i landets (den gang) største parti uten å bli for overtydelig og tråkke på en mann som allerede er blitt grundig tråkket på. Uansett om intensjonen med bruk av «bjørnen» har bakgrunn i levende historie eller ikke.
Boka er i partier godt skrevet, men ikke spennende nok for meg.
Det er synd at den ekle smaken fra de første sidene blir sittende i. Men ser vi bort fra det, joda, delvis fint snekret. Noen miljøskildringer er gode, blandt annet fra Berlin i DDR-tida, og som sagt avslutningsscenen høyt til fjells og med mye snø og sprakende peisild.
