Nasjonalgalleriet 15.02.–20.05.07
Naturens speil
Nordisk landskapsmaleri 1840–1910

Dette er en utstilling som er laget av de fire nordiske nasjonalmuseene i fellesskap. Den presenterer det fremste disse landene – samt noe fra Island – har av natur- og landsskapsmalerier fra 1800-tallet og den første delen av 1900-tallet. Mange av disse bildene er å regne som nasjonale ikon i sine respektive hjemland. Men dette er likefullt ikke nøyaktig den samme utstillingen som ble vist i Stockholm i fjor. Noen justeringer skjer underveis og når den nå er kommet til Oslo etter å ha besøkt Helsinki er det lagt større vekt på norske arbeider.

Likefullt slår det en at selv om vi har mye å slå i bordet med når det gjelder landskap og natur, er det likefullt det samlete inntrykket som er sterkest. Dype fjorder og høye fjell til tross, vi settes i henført stemning av å se surklende finske myrer, danske klinter og svenske sommeridyller – her er det et felles språk!
Samlet er dette en utstilling som bokstavelig talt får deg til å gispe. Disse bildene har hver for seg, og ikke minst samlet, et slikt uttrykk at du settes i begeistring. Det er vanvittig spektakulært, det er på grensen mot det helt himmelske!
Utstillingen er delt i fem seksjoner – Det storslagne Norden, Nær naturen, I friluft, Stemningslandskap og Indre landskap.

Maleriene av landskap startet i en tid da naturen ble ‘oppdaget’ i billedkunsten. På 1800-tallets første desennier var nordiske malere i Tyskland og mottok direkte impulser fra kunstnerne her samtidig som begeistringen for ‘det nordiske’ var vakt på kontinentet. Det dannet seg skoler, den såkalte Düsseldorf-skolen gjorde seg sterkt gjeldende fra 1830-tallet av og utover en tid. Her var den norske maleren J. C. Dahlsentrale, men som vi ser på denne utstillingen, også betydelige svenske og danske malere.

For det første store verket som møter deg på denne utstillingen erMarcus Larssons Foss i Småland fra 1856. Dette er et typisk verk for sin tid, flott og spektakulært med det spesielle ‘Düsseldorfer-lyset’ over seg (noe vi ikke regner med går fram så altfor tydelig i vår nettgjengivelse).
Ellers er det mye J. C. Dahl i denne spektakulære delen av utstillingen. Den norske Dresden-professoren må finne seg i at flere av hans sentrale verk blir gjengitt, fosser, fjorder og landskap med ørner, rein og jegere. Noe av det som også gjør stort inntrykk i denne seksjonen er de grandiose danske klintelandskapene. Møns klint fra 1842 av Louis Gurlitt er et av disse. Et annet er Motiv fra Kitnæs ved Roskilde fjord av Thomas Lundbye fra samme år.
Otto Sindings berømte 1883-maleri Fra Reine i Lofoten finner sin plass i denne avdelingen.


Fascinerende er Peder Balkes bilder. Han griper fatt i det mystiske, det er langt mer enn landskap i hans tåke og skoddebelagte bilder. I Stetind i tåke fra 1864 anes mer enn en spiss fjelltind.
Når vi beveger oss inn i neste seksjon – I friluft – er Ander Zorns mesterlige tre badejenter (1890) et av de bildene som slå sterkest imot oss. Bildet tilhører en motivkrets som opptok maleren mye og det eksisterer flere versjonen av bildet med samme motiv. Man kan si hva man vil om alle mytene som senere oppsto rundt denne kunstneren spesielt og den svenske nakenheten i sin alminnelighet, men det er ikke til å komme forbi at dette bildet er en friluftsskildring som hører med til det aller ypperste som er skapt.

I denne friluftsavdelingen møter vi finske Akseli Gallen-Kallela. Tåkelandskap, en snødekt sti på isen og siv i tjernet kaller til live en nærhet som vi ikke finner i de spektakulære Düsseldorf-bildene fra norske og svenske malere i forrige avdeling. Her er det et direkte møte med naturen slik vi finner den, mer naturalistisk for å si det slik.

Faktisk kan bildene i denne seksjonen gli over i møtet med bildene i den neste, Nær naturen. Her finner vi også ‘ferdige’ skisser, dvs. arbeider som ikke var helt ferdigstilte og som tjente som grunnlag for den videre komposisjonene av det endelige bildet. Men Hans Gudes bilde fra Oslofjorden ute ved Sandvika fra 1879 må utvilsomt regnes som et ferdig komponert bilde.
Danske Christen Købkes Utsikt fra Dosseringen ved Sortdamssø mot Nørrebro fra 1848 må utvilsom regnes som et av de sentrale danske verk. Flaggstangen som nesten bokstavelig talt står opp fra hodene på de to damene på brygga frarøver ikke bildet dets romantiske preg av fred og idyll.

I begge disse seksjonene er det plass for de mindre volumniøse arbeidene. Her slås du ikke bostavelig til jorden av de overveldende landskapene og det sterke lyset som møter deg i det første rommet. Dette fortsetter i ‘stemningsseksjonen’, den ‘evokative’ delen av utstillingen for å bruke et sterkt fremmedord som har funnet veien inn i utstillingen.
Christian Skredsvigs Gutten med seljefløyten fra 1889 må utvilsomt regnes som en av de fremste norske nasjonalskattene. Det er derfor ikke til å undres over at dette bildet har en framtredende plass på denne utstillingen i Oslo, og i denne seksjonen.

Det er også i denne seksjonen at vi finner mer av Akseli Gallen-Kallela. Her ser vi fosser og myrer og ikke minst forsøker han å knytte an til de gamle Kalevala-legendene med et tenkt motiv med en gammel runo-sanger med kantalele og en elvenymfe. Men dette ble forlatt og malt over. I stedet opplever vi tre strengestriper over lerretet i stedet for en tenkt avbilding av de mystiske legende-folkene in natura.
Richard Berghs Nordisk Sommerkveld fra 1899-1900 er et av de svenske høydepunktene på denne utstillingen. Som modeller til dette bildet opptrådte to av malerens venner, sangerinnen Karin Pyk og maleren Prins Eugen som også er representert med flere arbeider på denne utstillingen.
Med bildene i neste avdeling, Det indre landskap, beveger vi oss delvis inn i en ny verden. Lyset i rommet er dempet, bildene skal helt og fullt fram i fokus. Her finner vi bilder av kumpanene Strindberg og Munch. Den store svenske dramatikeren og dikteren var også en betydelig billedkunstner. Her dukker han ned i sitt ‘indre’ i noen av bildene som han innrømmet hadde teurapeutiske funksjoner. Storm i skjærgården er bokstavelig et mylder, av forvirring? Tanker i kaos? Bedre blir det ikke når han har tilføyd Den flyvende hollender på bildet, en sagnfigur som dukket opp med røde seil nettopp i slike stormer.
Det er ikke mulig å komme utenom Edvard Munch. Han er ikke akkurat kjent for sine spektakulære landskapsbilder, men heller for å gi syn for sine indre stemninger som han maler ut i sterke og rystende ekspressive uttrykk. Av de to bildene det er gitt plass til her er det hans månestråle i Måneskinn fra 1895 det utvilsomt mest kjente.
Da må vi tenke. Husk: månelys forhekser og gjør deg gal, sier sagnet. Men det var tidligere på århundret. Freud kom til å si noe annet omtrent på denne tiden. Forheksingen er mer jordisk og til å ta og føle på, for å si det slik. Men dette må bare leses som en kanskje unødvendig bemerkning fra en som gjør seg sine tanker på en stor utstilling som denne.
Harals Sohlbergs Vinternatt i fjellene fra 1911 er også med her. Det er et bilde som kanskje også kunne plasseres i noen av de andre avdelingene men her gir det et ettertenksomt uttrykk for at det kan finnes ‘mer’ i det kunstneren forsøker å si enn akkurat de blå fjellene.
Først og fremst er dette en utstilling som blender deg med sin voldsomme kraft. Det er bilder med et slikt spenn og uttrykk at du omtrent ikke har ord for det.
Fra Oslo går denne utstillingen videre til den ‘nordiske’ delen av USA, Minneapolis, i mai før den avslutter i København i høst. Men du må bare få den med deg her i Oslo. Du har ikke noe valg. Bruk utstillingen gjerne også som et påskudd for en København-tur etter sommeren. Det er den verdt.