Miss Julie (Frøken Julie). Norsk/britisk/fransk film fra 2014 etter Strindberg. Med: Jessica Chastain, Colin Farrell og Samantha Morton. Regi og manus: Liv Ullmann.
 Filmer åpner med rolige bilder i duse farger. Det er som et kammerspill uten for store fakter, det kjennes godt, en film uten de store fiks-fakserier og kunstige Hollywood-grep. Truls Mørk, Håvard Gimse og Arve Tellefsen spiller behagelig kammermusikk i bakgrunnen.Men etterhvert som dramaet utvikler seg denne midtsommernatten blir det tynnere. Frøken Julie avslører seg som en heller blodfattig frustrert ungjente. Heller ikke de små tilløpene som skjer når tjeneren Jean (her kalt John) hever stemmen får det til helt til å bære.
Det er mye vakkert i denne filmen. Jeg skulle så gjerne gi de aller største honnørene for den. Men det helt essensielle i dette dramaet svikter, nerven er fravæende. Slutten havner i en kunstig og nesten komisk melodramatikk. Det er som sagt så mye bra i denne filmen. Jessica Chastain har et ansikt og en mimikk som kler denne settingen nesten perfekt. Men hun greier ikke hele løpet i samme stil, sammen med sin motspiller å heve det helt inn mot de siste dramatiske scenene. Strindbergs Frøken Julie er hans mest spilte teaterstykke. Handlingen finner sted på et overklassegods i løpet av en midtsommernatt. Husets datter kjeder seg og leker farlig og utfordrende med sin tjener Jean (John) uten å være klar over konsekvensene av sin lek og sitt spill. Det ender med at hun blir en fange av det selv. I stykket konfronterer Strindberg oss med sterke klassekonflikter mellom herskap og tjenere, samt ikke minst kjønnskonfllikter. Stykkets sterkeste replikker er når det ropes ut om forskjellen mellom rike og fattige, mellom herskap og tjenere. Handlingen i Liv Ullmanns film er lagt til et gods i Irland. Strindbergs stykke kunne for den saks skyld spilles hvor som helst. Konfiktene er de samme overalt. I filmen har ikke Liv Ullmann vært nøye nok med å renske ut for eldres tiders ærestenking. Små grep slik vi oppfatter på teaterscenene i dag ved framføringer av dette stykket, kunne være på plass. Det lyder klosset og stivbeint i dag å være bundet opp til 1890-årenes moral og puritanisme. Men ellers er det en nydelig film på mange måter. Synd bare at den ikke holdt helt mål hele veien for Strindbergs store dramatikk. |
|
| av Kjell Moe | |
