Bølgen, norsk film 2015, med: Ane Dahl Torp, Kristoffer Joner, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Oftebro, Arthur Berning, Fridtjov Såheim, regi: Roar Uthaug.
Katastrofefilmer er kommersielle og spekulative. Denne kan heller ikke unngå å falle i kategorien katastrofefilm. Men er den spekulativ og kommersiell? Kommersiell er den i den forstand at den er laget for å tjene penger, som underholdning. Men den har et dypt alvorlig og virkelighetsnært tema. Dessuten unngår den de fleste Hollywood-klisjeene. Skrikende og skrekkslagne ansikter ser du nesten ikke på lerretet.
Det dreier seg om Åkneset, en høyst virkelig eksisterende fjellformasjon i den norske fjordheimen. Sprekken i fjellet utvider seg med 15 cm hvert år og den er under konstant overvåkng. Hvis den skulle falle ut ville en naturkatastrofe av dimensjoner oppstå, en tsunami av størrelsesorden vi knapt kan forestille oss. At den vil bli enorm, er det ikke tvil om. Og at menneskebebodde tettsteder ligger utsatt til, er det heller ingen tvil om.
Flere slike usikre fjell ligger rundt i landet vårt, i særdeleshet på Vestlandet. For ikke så lenge side var det stort oppstyr om Mannen i Romsdalen, og i 1934 forårsaket et fjellskred som utløste en tsunami i Tafjorden til at førti mennesker omkom.
Så dette er høyst reelt. Det er uhyggens inferno så å si rett rett ut av den virkelighet som ennå ikke er virkelighet som vi er vitne til ved hjelp av den nye tids teknologi som vi har sett i storfilmene Max Manus og Kon-Tiki. Vi serveres data-animasjoner om det som kan skje i framtiden, dvs. vil skje, om kanskje ikke med samme katastrofale omfang som i denne filmen. Den dataskapte bølgen er svær, skremmende og enorm der den velter innover den trange fjorden. Filmarbeidet bak dette er imponerende.
Til selve filmen er det bare godord å si fordi folkene bak har holdt hodene sine noenlunde edruelige. Det er ingen skrekkscener og som sagt omtrent ingen redselsslagne fjes. I stedet er det lagt vekt på omhyggelig dramaturgi og en handlling hvor det viktigste finner sted i riktig stigning etter at selve bølgen har veltet innover.
Vi ble imponert over filmens lave tone tross det alvorlige temaet. Lite overspill og alle fire hovedskuespillerne gjør sine saker meget godt. I særdeleshet vil vi framheve de to yngste, siste-skuddet Oftebro, Jonas, og svært unge Edith Haagenrud-Sande. Vi bare bøyer oss i støvet.
Slike filmer liker vi. Fiksjon men likevel virkelighetsnært og et viktig apropos til hvilken farlig verden – les natur – vi lever i. Saklig og lavmælt med Hollywood-klisjeene på betryggende avstand.
Gå og se den!
