Må man forstå teater? Må et teaterstykke nødvendigvis tolkes?
Nei. Etter å ha sett denne versjonen av John Gabriel Borkman gikk vi ut av teatret i herlig godt humør uten at en lysende klar ide eller tolkningsmulighet lå skinnende åpen for oss. Snarere tvert imot. Den rikdommen som ligger i teatrets tekst og dets personer lot spille seg ut for fullt på amfi-scenen. Og da kribler det i alle sinnets irrganger etterpå.
Her lå veien åpen. Djevelskap, forsoning. Hat. Kjærlighet.
Premiere Nationaltheatret 13. aug. 2016. Ibsen: (bearbeidet av Gabriella Bussacker og Jan Bosse) Borkman, med: Jan Sælid, Laila Goody, Marika Enstad, John Emil Jørgensrud, Marian Saastad Ottesen, Regi: Jan Bosse, alle fotos: Øyvind Eide
Alt dette møttes i en oppsetning som var så befriende lagt opp i sin mangel på klare retningslinjer (joda, blondinnegardinene rundt hele scenen kunne jo antyde noe). Vi, publikum, blir plassert midt i det rentheimske hus, på puter og stoler, mens spillet foregår rundt oss. Flere ganger under forestillingen må publikum forlate sine plasser og innta nye, som levende bestandeler av en dreiescene.
Dette likte vi. Det blir noe levende og ukunstlet over en forestilling med et slikt utgangspunkt. Forestillingen veksler i form mellom dette anarkistiske og mer vanlige tradisjonelle titteskapsteater. For å si det slik: her er det meste.
Også i skikkelsene som vi har sett trekk av i andre Ibsen-stykker. Den streberske kapitalisten som spekulerer med andres penger. Kampen i familien. Og så videre.
Borkman var det nest-siste skuespillet Ibsen fullførte før sin død. Spennvidden i det er stort. Uhyggen skapes ved Borkmanns skritt, en hvileløs vandring i husets annen etasje.
Det kunne være enkelt å falle for en tolkning av stykket som at her framføres og avsløres kapitalismens elendighet. Grådigheten, begjæret etter å skape noe stort, hvordan dette ødelegger en hel familie og så videre. Joda, assosiasjonene til han som fabulerer om ‘rikdommene i fjellet’, ‘fossenes store kraft’, og ‘gjenreise og skape pånytt’ er ikke langt unna.
Korene som opptrådte helt mot slutten av forestillingen understreker det magiske og fortryllende en teaterforestilling kan by oss.
Vi trillet glade og fornøyde ut fra teatret denne kvelden.
Men det må sies: vår skrøpelige kropp fikk hard medfart før pause. Etter fikk vi heldigvis sitteplass med ryggstø. Men uansett: en stor forestilling!
