Byen er stille (La ville est tranquille)
fransk film fra 2003
Ariane Ascaride, Jean-Pierre Darroussin, Gérard Meylan, regi Robert Guédiguian
En bitter smak av det sørlige Frankrike, langt fra det vi opplever når vi nyter vår pastis på en av de små kafeene med utsikt over Middelhavet.
Her er nød arbeidsløshet, dop , prostitusjon, likvidering av politiske motstandere, selvmord, rå rasisme og kjærlighet på tvers av klassene.
Michelle en hardtarbeidene kvinne i 40 årene, med en datter som går på dop, prostituerer seg og har en datter på 5-6 mnd. og en arbeidsløs mann, som sympatiserer med Le Pen. Michelle er den som holder familien opp med å jobbe på fiskehallen om natten, passe barnebarn og datter på dagtid. Hun greier ikke å se på at datteren lider og benytter seg av sin ungdomskjæreste for å skaffe dop. Hun er snart selv på gata for å selge seg for å få penger til datteren. Paul, drosjesjåfør, tidligere bryggearbeider forbarmer seg over Michelle når hun skit full prøver å skaffe kunder. Paul er den sønnen som aldri riktig har greid seg i livet. Han er eneste sønn av et sosialistisk ektepar som ikke føler seg vell i en by hvor Le Pen har over 50% oppslutning, og lever i fortiden.
Viviane kommer fra de bedrestilte, hun er gift med en plastiskkirurg og lever bokstavelig på “solsiden”. Hun er musikkpedagog og arbeider i fengsel og med psykisk utviklingshemmede. Hun innleder et forhold til Abderahman en tidligere innsatt med afrikansk bakgrunn. Forholdet ender tragisk ved at Abderahman blir skutt ned av rasister som er ute for å sette opp Le Pen plakater (Michels mann er med).
Dette er en film med flere paralellhistorier og det kan til tider bli for mange, men det er en interessant film. Den viser hva som kan skje i et samfunn når velferdsstaten ikke er i stand til eller ikke interessert i å ivareta alle sine medlemmer.
Filmen foregår i Marseille og vi blir tatt med inn i folkelivet i de trange gatene, de nye høyblokkene og det er en kakafoni av putrende mopeder, bikkjer som bjeffer, unger som hyler og biler som starter. Det formelig lukter mat, varm asfalt og eksos og støv.
Åpningsscenen er en gutt som sitter i en park i utkanten av Marseille og spiller. Det er hans måte å få penger til et eget piano. Og i sluttscenen ser vi at det blir båret inn et flygel i en trang bakgård, hvor det minner mer om slum. Hans ønske har gått i oppfyllelse, og han sitter og spiller i det filmen slutter.
