Carmen (U-Carmen e-Khayelitsha)
etter Bizets opera
sør-afrikansk film fra 2005
Med: Pauline Malefane, Andries Mbali, Andiswa Kedama, Andile Tshoni
regi: Mark Dornford- May
Det mest overraskende ved denne filmen er at den har holdt seg så nøye til Bizets originale musikk og faktiske setting. Med unntak av at omgivelsene er nærheten til Cape Town, township’et Khayelitsha, og ikke Sevilla er det lite som skiller.
Sigarettarbeiderskene er de samme. Smuglerne opererer på stranda i nattestider, riktignok ikke som sigøynere. Tyrefekterarenaen er en innendørs idrettshall hvor det finner sted en konsert. Referanser til okser finnes i form av en slaktescene. Hæren er blitt til politi, men det er forbausende å se hvor lik fortellingen er den opprinnelige. Styrkende ved denne filmen er at det er lagt til riktige ting som ikke forekommer i operaen. Det beriker fortellingen og skaper mere dybde for blant annet å forstå don José.
Ta også med i betraktning at som film å betrakte er dette et svært vellykket arbeid. Til tider er atmosfæren og settingen spennende og godt skildret. Det er langt mindre det eksotiske ved Kappstadens slum men mer at filmen gjengir miljøet på en levende og nær måte, klikklydene inkludert. For disse må man vende deg til, all dialog har likesom en tredje dimensjon ved seg.
Men der det svikter er selvfølgelig å lage en musikkfilm ut av det. For det lar seg ikke nekte at forsøket på å filme opera i slike omgivelser med sang i stedet for dialog ikke alltid faller like helt heldig ut. For her er så mye bra i selve settingen at vi på en måte blir skuffet når man forfaller til det strengt tradisjonelle. Bare et eneste sted ser vi at dette fungerer, i scenen i sigøynerleiren (her i den bruneste av de brune kneiper).
Vi både ser og hører ellers hvordan dette fungerer på annen måte, det er når Bizets musikk danner bakgrunnen og blander seg dels med miljøets lyder at det blir spennende. Flere steder er tradisjonell afrikansk dans og sang lagt inn og de kommer sammen med referansene til Sevilla-musikken i bakgrunnen. I disse scenene ser vi at man er inne på noe som er absolutt vellykket og kunne vært utnyttet i langt større grad enn som nå. Det å stripppe Carmen for musikk og opera og framføre den som eksempelvis en teaterforestilling er noe som mange har gjort, blant annet av Stein Winge her hjemme.
Det er her vi skjønner at filmen kanskje er laget for et helt annet publikum enn her oppe i det kalde nord. For oss blir Kappstadens slum noe fremmedartet og tradisjonell afrikansk sang og dans faller inn som en del av dette. Men hvis filmen er laget for et sør-afrikansk publikum for øyet, vil det unektelig se anerledes ut. For dem vil utvilsomt Bizets musikk og Sevilla-settingen være berikende og fascinerende.
Det er utelukkende svarte afrikanere med i denne filmen. De aller fleste kommer fra teaterkompaniet Dimpho Di Kopane. Sangprestasjonene er det så som så med, noe som etter vårt syn er riktig i en film som dette. For vi tenker med gru på hvordan en tenor a la Pavarotti ville ødelegge med sine vræl i disse scenene. Derfor kan vi lykkeligvis ikke bedømme sangprestasjene som i en operaforestilling. Det gjelder også det sammensatte orkesteret.
Du kan med andre ord få mye med deg i denne filmen, selv om du raskt skjønner at den er ikke laget for oss i det høye nord som er oppflasket på Carmen og Bizets melodier helt fra morsmelken av. Men det besnærende er at operaens fortelling står så sterkt når du planter den om til dagens Sør-Afrika!
