I morgen er det tid for gjevt filmjubileum. Da fyller ‘filmen over alle filmer’, amerikanske Casablanca60 år. Filmen vil være kjent for det makesløse spillet til stjernene Humphrey Bogart og Ingrid Bergman. Den svenske stjernen spiller sågar en norsk motstandskvinne som kommer til Casablanca for å få seg pass til å reise videre. Humphrey Bogart spiller caféverten Rick som ad antydete ikke forklarte omveier sørger for å skaffe henne dette passet.
Filmen er tidligere i år kåret som ‘tidenes største’. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Filmen har et nærmest magisk preg over seg. Svart-hvitt bildene skaper en atmosfære som er helt unik i filmhistorien. Særlig berømt er den avsluttende tåkescenen fra flyplassen. En pusig kuriositet: Humphrey Bogart måtte gjøre bruk av oppbygde såler for å bli en liten anelse høyere enn sin kvinnelige motspiller.
Replikker som “Play it again, Sam” har bidratt til å gi filmen dens kultstatus. Det ble også navnet på en nesten førti år senere film av Woody Allen, en film full av referanser til Casablanca.
Det er tryggest å kalle filmen et drama fra krigens dager – uten krigshandlinger, men krigen påtakelig til stede som nerve for spenningen. Franske Petain-kollaboratører (nazi-samarbeidende myndigheter) er inne i filmen for å forstyrre for Rick’s muligheter til å skaffe det etterlengtede passet. Filmen har også elementer av kjærlighetsdrama og spenningsfilm over seg.
Litt av suksessen den gangen skyldes opplagt de historiske forholdene. Det var midt under den annen verdenskrig. Amerikanske styrker marsjerte inn i den afrikanske byen Casablanca samtidig som filmen hadde premiere. Men i tiden etterpå – og i dag – er det helt opplagt filmens kvaliteter og dens magi som er det avgjørende.
Filmen blir satt opp blant annet i Oslo i forbindelse med jubileet.
