Cold Mountain
amerikansk film 2004, basert på Charles Fraziers roman
Nicole Kidman, Jude Law, Renée Zellweger, Natalie Portman, Philip Seymour Hoffman, Donald Sutherland, Ray Winstone, Brendan Gleeson, Kathy Baker, James Gammon, Giovanni Ribisi, Eileen Atkins, Charlie Hunnam, Jena Malone, Ethan Suplee, Jack White, regi: Anthony Minghell
Denne filmen har rasket med seg det som til nå omtrent har vært av priser. Den har også noen av dagens ‘hotteste’ skuespillere på rollelisten.
Det er så fortjent det kan få blitt. Den er så ‘uamerikansk’ tvers igjennom at den selvfølgelig ikke kunne få Oscar som beste film. Men filmen er en bekreftelse på at det går an å lage skikkelige filmer ved å (nesten) styre unna alle Hollywood-klisjeene, eller kanskje nettopp derfor.
Her er det påtakelig ordentlig. Landskapet er i utgangspunktet praktfullt, men i store deler av filmen er det filmet under andre årstider enn i den grønneste sommer og i det flotteste solskinn. Her er centimetertykt snølag, brune og frosne blad, livløse og visne vekster. Skuespillerne snakker bred sørstatsdialektt. Til og med kulissene er laget så enkle at det nesten er påtakelig. Det blir en ‘brechtiansk’ effekt ut av eksteriørscenene, småbyen virker stuslete der det går så altfor tydelig fram at dette er kulisser og enkle pappvegger.
Hestepasseren Charles Frazier har skrevet en bok med inntrykk fra sin oppvekst i Appalachian-området i North Carolina. Her har han blandet inn historier og sagn og formet en fortelling om sørstatssoldaten Inman som deserterer fra den håpløse tapte krigen for å gå helt hjem til sin kjære Ada. Historien dreier seg dels om hans lange strabasiøse flukt og hva han opplever på sin lange vandring, dels om Ada der hjemme og hennes vanskelige liv.
Historien har mange faser og beveger seg på flere plan. Her er kjærlighet, actioneventyr og naturbeskrivelse. Men mest av alt er dette en fortelling om menneskers nesten håpløse tilværelse når krig herjer. Den beretter om hvordan sinnene forråes og mennesker blir brutale.
Sånn sett er dette en historie som like gjerne kunne være skrevet i dag, i Kosovo, Irak eller Afrika. Det dreier seg om menneskets kår under brutale forhold og hvordan krigen gjør oss ufølsomme.
Fraziers bok ble på slutten av 90-tallet en virkelig bestselger i USA. Filmen holder seg svært nær til romanen. Heldigvis har ikke Hollywood tatt seg altfor store friheter med stoffet. Dimensjonene i Fraziers skildring er til stede, men der filmen går videre er nettopp i skildringen av hva en krig gjør med en sivilbefolkningen, hvordan den utarmer og ødelegger oss.
Hovedpersonene gjør sine roller svært godt. All ros til Nicole Kidman, Jude Law og Renée Zellweger for måten de tolker sine personer på. De gjør det uten fakter og går ydmykt inn i stoffet. Nicole Kidman er den sky prestedattera som har fått sin oppdragelse slik det sømmer seg unge kvinner på denne tida. Men da faren dør ser hun raskt hvor unyttig det er å kunne spille piano og lese dikt midt ute i ødemarka. Hun kan knapt lage mat, vet ikke hvordan hun skal brødfø seg, stelle klær og handtere hverdagen. Hennes redning blir den mer eller mindre rufsete jente Ruby – ypperlig spilt av Renée Zellweger – som til gjengjeld vet hvordan man skal ordne seg i livet. Jude Law spiller soldaten på vei hjem. I en mindre rolle møter vi Donald Sutherland som presten og Adas far.
Alt er ikke helt perfekt med denne filmen. Selvfølgelig kan ikke et par av klisjeene unngåes. Helten treffer alltid på første skudd og helt mot slutten omskriver filmen boka i en viktig scene. Men selv om slike småting irriterer lar det seg ikke skjule at dette er en viktig storfilm som forteller om vanlige folks strev og slit i en situasjon hvor krig herjer.
Den har et budskap med stor gyldighet.
