Decca-folkene ante neppe konsekvensene av hva de igangsatte da de lot entusiastene i musikkmiljøet i Leipzig med Lothar Zagrosek i spissen sette i gang med sin serie av musikk forbudt av nazistene. Kanskje var det ment idealistisk, eller av politisk korrekte grunner, eller rett og slett som et utslag av rusen som fulgte etter DDR-systemets sammenbrudd. Det som er sikkert er at når dørene igjen var åpnet mot vest, kunne musikkmiljøet i en tradisjonsrik by som Leipzig – hvor vår egen Grieg fikk sin musikkutdannelse – for alvor markere seg med de høye ambisjonene de hadde. CD’ene var ment å presentere musikk av komponister som hadde havnet på forbudsliste som ‘entartet’ (degenerert) kunst, og av denne grunn var blitt glemt.
I løpet av kort tid gjorde serien en av vår tids største furorer innen musikkverdenen. Disse komposisjonene snudde opp ned på våre forestillinger om dette århundrets musikkliv – og her er historien om den nå 95-årige Berthold Goldschmidt (foto: Mary Robert) den mest oppsiktsvekkende. Serien har hatt så stor betydning at det ikke er for sterkt å påstå at dette århundrets musikkhistorie nå må skrives om.
Man kan trygt spå at en ukjent komponist fra 1920/30-tallet som havner på Deccas ‘Entartete Musik’-liste, er sikret en framtredende plass når dette århundrets musikkhistorie skal oppsummeres. Slik sett har nazistenes forbudslister fra 30-tallet hatt den effekten at ettertiden for alvor har blitt klar over betydningen av verkene til den komponisten som er blitt forømt som ‘entartet’.
Serien har ikke bare vært en kunstnerisk suksess.
En slik plateutgivelse er også en vekker i en tid da høyrepopulistiske folkeforførere frir til folkemassene og oppnår en tredjedel av stemmene i frie valg – som i Østerrike og kommunevalget i Antwerpen for et par år siden. Vi er på vei inn i en epoke hvor fremmedhat og ideologiske slagord av brun og svart kulør igjen begynner å gjøre seg ubehagelig høyrøstet.
Derfor bærer denne serien med seg et budskap om at vi ikke må glemme det som skjedde i vår egen nære historie.
Fordømt av nazistene
Begrepet ‘Entartet Kunst’ ble brukt av de tyske nazistene i den ideologiske kulturkampen, og var på musikkens område ment å omfatte jazz (‘negermusikk’), atonale verk og framfor alt musikk av jødiske komponister. Slik ‘abnorm’ eller ‘degenerert’ musikk skulle lukes vekk fra det ariske idealsamfunnet.
Følgen ble at viktige deler av den tysk-østerriske musikklitteraturen ble forbudt. Det førte en hel generasjon av tyske komponister og musikere ut i emigrasjon. Blant disse befant seg noen av de fremste utøverne og tonekunstnerne i Tyskland, som Arnold Schönberg, Paul Hindemith og Kurt Weill.
Men den fremste, Richard Strauss, ble igjen og måtte bære den lite velkomne tittelen som regimets uoffisielle hoffkomponist. Skjønt han var bare et hårsbredd fra forbudslisten da han nektet å skrive under på fordømmelse av sine jødiske venner.
Nesten en hel generasjon dro i eksil. Flere havnet også i konsentrasjonsleirene.
Konsept: ukjent og forbudt musikk
Plateselskapet hadde opprinnelig dette konseptet da serien startet:
– viktige verk som enten er tapt, ødelagt eller fordømt, i første rekke musikk som ble undertrykket i Det Tredje Rike
– presentasjon av trender, ideer og verk som ikke kunne bli fullbyrdet, men som likevel representerer et verdifullt og lite anerkjent supplement til vårt århundres musikk
– musikk fra komponister i eksil.
Senere er dette konseptet blitt atskillig utvidet. CD-platen med Hans Eisler (foto: Lebrecht Collection) episke symfoni går langt utover disse rammene. Essensen av den rammer våre egne politiske fordomme av nyere dato: hvordan vi nektet å godta musikken til en komponist som tilsynelatende var DDR-regimets hoffkomponist (han skrev DDR’s nasjonalhymne).
Slike fordomsfulle holdninger kunne like gjerne ramme en Sjostakovitsj eller Prokofiev, hvilket det til dels også gjorde i vestlige musikkmiljøer helt fram til slutten av 60-tallet. Vi stiller oss avvisende til en komponists verk, fordi vi har mistanker om at han støtter regimer eller politiske retninger vi ikke liker.
Skraper vi litt under fermisset, ser vi at Prokofiev og Sjostakovitsj langt fra var noen hoffkomponister, og Eislers Deutsche Symphonie kan på ingen måte tolkes som noe hyllest til DDR-regimet, selv om det ble oppført der.
Seriens siste utgivelse – kabareplaten med Ute Lemper (se omtale nedenfor) – representerer også noe langt utover det opprinnelige konseptet: den gir samtidig en fullverdig presentasjon av en kunstform som fikk atskillig betydning for utviklingen av vår tids teater.
Komponistene
Man savner et navn som Schönberg på utgivelseslisten. Han var kanskje den mest kjente av de komponister som nazistene fordrev i eksil. Det er også hovedgrunnen til at serien ikke ser behovet for å presentere dem. Men Kurt Weill og Paul Hindemith er representert i serien – og de er vel så kjent.
Derimot var komponister som Goldschmidt, Ullmann, Schulhoff og Hasa så å si ukjente før serien presenterte deres verk. Og navn som Schreker, Korngold og Zemlinsky har opplevd en renessanse med denne serien.
Den store sensasjonen var utgivelsen av Goldschmidt‘s opera Der gewaltige Hahnrei.
Tilbake til Berlin etter 60 år
Høsten 1994 ble en enestående tid for den snart 95 år gamle komponisten Berthold Goldschmidt. Han var tilbake igjen i Tyskland for første gang etter at nazistene fordrev han for 60 år tilbake, og ble løftet fram av hyllester verdig en hjemvendt folkehelt.
Hva hadde skjedd?
Ikke annet enn at gjennom Decca-utgivelsen av hans erotisk-komiske opera Der gewaltige Hahnrei som en av de første i Entartete Musik-serien, ble verden for alvor oppmerksom på hvilken stor musikk som var gått i glemmeboken med nazistenes bannbulle i tredve-årene.
Tyskere er et hedelig folkeferd. De vil gjøre opp for seg. Og det var ikke måte på hvilken oppstandelse det ble da det gikk opp for dem atBerhold Goldschmidt var i live – og bosatt i London! Han passet perfekt inn i Festwochen’s tema om ‘Emigrasjon og eksil’ – og ble behandlet som en fornem statsgjest. Kanskje var det også ment som en offisiell oppreisning da den tyske president i spissen markerte den offisielle åpningen av festspilluken med uroppførelsen av en konsertutgave av hans andre opera Beatrice Cenci. Hans første opera Der Gewaltige Hahnrei ble satt opp på Komische Oper av Harry Kupfer, hvor den ennå står på repertoaret.
Det hele ble en triumfferd som kunne tatt livet av en langt yngre person. Men for Goldschmidt resulterte det i noe langt mer: han begynte å komponere igjen. Og musikken som nå kom fra hans hånd var like frisk og feiende som den han lagde til sin Hahnrei i 30-årene (se omtale nedenfor).
Historien er egentlig for utrolig til å være sann. Men virkelig er den, og for ettertiden vil den gå inn i musikkhistorien som en av de aller største paradokser.
Etter å ha vært politisk flyktning fra Hitler-regimet på 30-tallet, og bosatt i nærmest en tilværelse i glemsel i London, er Berthold Goldschmidt endelig tilbake der han startet. Hans musikk som i sin tid ble fordømt som ‘degenerert’ av nazistene, feirer nå store triumfer i Tyskland som i resten av verden.
Komponerer fortsatt
Han tilhører ikke akkurat de yngre årganger, men har ikke sluttet å komponere, det vil si: han har begynt å komponere igjen etter flere tiårs pause. I en alder av over nitti har han gjort ferdig en sangsyklus: ‘Les Petits Adieux’ (se CD-omatel nedenfor). Han skriver fritonalt og ekspressivt, plasserer seg i 3o-tallets radikale tyske musikk-språk – og eier et uttrykk som tåler tidens tann meget godt. Musikken han har laget de siste årene er hverken gammelmodig eller kunstig. Den eier fremdeles den djerve friskheten som har gjort Hahnrei så populær.
Få visste hvem han var, før en innspilling av operaen ‘Der gewaltige Hahnrei’ (1931) føk helt til topps på de klassiske platebarometrene.
Med hukommelsen til hjelp har det gått opp for musikkverdenen at det var selvsamme Goldschmidt som var dirigent under uroppførelsen av Mahlers 1o. symfoni i Deryck Cooke‘s versjon i London i 1964. Han hjalp også Cooke med råd og ansvisninger i å gjøre partituret ferdig. Glyndebourne-festivalen var han med å dra i gang i 30-årene sammen med en hel rekke andre tyske emigrantmusikere, og var i mange år en av de kunstneriske drivkreftene bak den.
Det er ikke å ta for sterkt i å påstå at uten denne kunstneriske innsprøytingene utenfra ville Glyndebourne aldri blitt til hva det er i dag.
Therezienstadt
Konsentrasjonsleiren Terezien, eller Theresienstadt i det nåværende Tsjekkia, ble anlagt av nazistene som en mønsterleir. Den skulle vise omverdenen og delegasjonene fra Røde Kors som i prinsippet skulle ha fri adgang til fengsler og fangeleire, at forholdene for de innsatte var ‘ideelle’. I Theresienstadt samlet nazistene de fremste kunstnerne og ga dem friere mulighet for selvstyre og ivaretakelse av sin kunstneriske kreativitet enn hva de kunne få andre steder.
Paradoksalt nok opplevde flere komponister i disse årene muligheter for arbeid som de ellers ikke ville ha fått. Leirens ‘fritidssjef’, komponisten Viktor Ullmann, laget mesteparten av det han senere er husket for på denne tiden – inkludert sitt mesterverk operaen Keiseren av Atlantis. Også en komponist som Hasa opplevde en kreativ periode i kz-leiren.
Leiren ble oppløst før Den Røde Hær rykket fram og fangene sendt til Auschwitz og andre steder, der de ble henrettet.
Viktor Ullmann – musikk fra KZ-leiren
Schönberg-eleven Victor Ullmann er Decca-seriens andre store sensasjon. Hans opera Der Kaiser von Atlantis ble komponert i Therezienstadt, og skrevet for et orkester beregnet for framføring av og blant fangene. Besetningen er på 13 musikere, inkludert altsax og banjo. Verket ble aldri framført, og fikk dermed sin urframføring i CD-formatet. Se forøvrig omtalen nedenunder.
Operaen er en allegorisk fortelling som ble for virkelighetsnær for en tysk SS-delegasjonen som kom på inspeksjon under de avsluttende prøvene. I dag feirer operaen store triumfer på scenene verden over. Ved siden av Brecht/Weills Mahagony vil den kanskje stå fram som den mest tidstypiske for denne tids form av teaterallegori blandet med besk satire og et direkte fuksjonelt musikkspråk.
En viktig påminning
Det er en spesiell epoke i Tyskland historie som serien tar fram. Dels løfter den fram verk som nesten har gått i glemmeboka, og dels gir den en presentasjon av rikdommen og bredden i den musikkretningen som preget mange av Sentral-Europas unge og framstormende komponister i århundrets tre første desennier.
Det viktigste bidraget serien gir er at den sier noe om vårt Europa i dag: den setter et ubehagelig søkelys på det som igjen er i ferd med å vokse fram.
Der Gewaltige Hahnrei
Berthold Goldschmidts opera var seriens første store suksess. I Storbritannia føk innspillingen inn på toppen av listene for klassisk musikk i 1994. Suksessen bak dette skyldes vesentlig to forhold: komponistens sterkt ekspressivt fengende musikk i et lett tilpasset atonalt tonespråk samt hans spesiell evne til å forme musikken etter teksten og gjøre drivendes godt teater ut av operaen.
Hahnrei opplevde i sin tid å bli framført. Men selv om operaen ble en umiddelbar suksess var dette i en tid rett før nazistenes maktovertakelse. Komponisten og hans musikk var dømt i Tyskland.
Operaen er Goldschmidts mesterverk. Intet av det han skrev hverken før eller senere – det siste skal vi forresten ikke være for sikre på, han skriver jo ennå! – har tilnærmelsesvis hatt samme kraft.
Dette er sprut, humør, saftig komedie ispedt god dramatikk, med teatrets virkemidler tatt i bruk. Historien dreier seg kort og enkelt om en ektemanns dødbringende sjalusi og de forviklinger og tragedier dette forårsaker. Et velbrukt tema i lyrisk operalitteratur med andre ord, men dette er intet hjerte-smerte sujett. Snarere er det tempoet, de raske skiftingene og brå kastene mellom humør og svartsyn, komedie og tragedie som gjør at operaen fenger så sterkt.
Operaen ble også sterk kost for enkelte allerede på premieren. Stykkets sentrale poeng er hvorvidt hustruen tør – eller vil – blotte sine bryster. På 30-tallet var slikt ikke dagligkost på tyske operascener.
Hahnrei er uten tvil en av århundrets mest betydningsfulle operaer. Goldschmidt‘s ene mesterverk balanserer med sin ekspressive stil godt mot enkelte av Richard Strauss‘ verk.
Der Kaiser von Atlantis
Viktor Ullmanns opera Der Kaiser von Atlantis fikk noe så utrolig som en urframføring på Decca’s Entartete Musik-serie. Operaen ble skrevet i konsentrasjonsleiren Terezin i 1943-44. Her ble Ullmann ansvarlig for å organisere fangenes fritidsaktiviteter (Freizeitgestaltung), noe som førte til at han for første gang i sitt liv paradoksalt nok kunne konsentrere seg fullt og helt om å lage musikk.
Tre klaversonater, en strykekvartett og flere sangsykluser ble komponert, foruten denne operaen. Med sin kammerbesetning på 13 instrumenter var den beregnet for framføring av hva man hadde tilgjengelig i leiren. Allegorien den bygger på var for virkelighetsnær for de tyske nazistene – særlig hovedpersonen Kaiser Overall som var utstyrt med for tydelige likhetstrekk med riksføreren. I en annen rolle skinner propagandaministerens trekk tydelig gjennom.
Derfor ble det aldri premiere.
Kort tid etter ble kz-leiren lagt i grus, og Ullmann døde senere på året i Auschwicz.
Ord som prisverdig om plateselskapets utgivelse har ingen mening i en slik sammenheng.
Dette er effektivt musikk-teater, klar i formen og med den Brecht’ske ånd hvilende over seg. Ironisk og spøkefull, full av bilder og assosiasjoner, tragisk og gjøglersk på samme tid. Men til forskjell fra Brecht: subtilt og uten direkte klartekst og budskap i form av moraliteter eller sannheter. Den kan tolkes som en allegorisk beretning om Livet og Døden, og fascismens iboende natur i den primitive delen av menneskesinnet.
Musikken er Weill-inspirert, agitatorisk og lett tilgjengelig, dels brilliant, dels triviell og banal, og med henvisninger til den tyske musikkarv med flittige tonelån fra Bach, Haydn, Brahms og Mahler – for det meste intelligent og nennsomt gjort. I operaen finnes også et ledemotiv, dødsmotivet fra Suk‘s Asrealsymfoni, en musikalsk allegori i seg selv. Dette motivet var den tsjekkiske kringkastingens kjennesignal før landet ble okkupert av nazistene.
Operaen ender opp med en sterkt ‘mishandlet’ versjon av salmen Vår Gud han er så fast en borg.
Gewandhausorchester Leipzig dirigert av Lothar Zagrosek gir en ryddig framføring av musikken. Av solistene gjør den unge sopranen Christiane Oelze i rollen som Bubikopf, en ung soldat, en av sine første store roller.
Tanz Grotesk: musikk av Schreker, Schulhoff og Hindemith
Denne CD’en er interessant på flere måter: Den plasserer ikke bare Entartete Musik-komponister i det riktige ‘fordømte’ bildet, den gir oss også et innblikk i de kunststrømningene i tiden rundt 1920.
Her dukker referansene til Secessionist-kunstnere og Dada-ist miljøet i det radikale kunstlivet i tiden etter første verdenskrig tydelig fram. Når Hindemith kom på banen dukket begrepet konkret bruksmusikk opp: musikken skulle ha en funksjon og kunne spilles hvor som helst av forsåvidt hvem som helst. Vekk fra de borgerlige kunstsalene! Ut til folket og massene!
Musikken på CD’en er sceneverk for dans som tar for seg de korrekte tidstypiske emnene, og bare tittelen antyder hvilken postfreudiansk og lystelig tid vi befinner oss i: Der Geburtstag der Infantin, Die Mondsüchtige og Der Dämon.
Slik sett gir CD’en mer uttrykk for tidsstrømninger enn musikalsk kvalitet. For av og til flyter musikken i litt for fyldige strømninger forbi.
Franz Schreker var påvirket av Secessionistene, men falt musikalsk mellom flere stoler. Han var påvirket av sen-Wagnersk stil men ble samtidig skjelt ut av det etablerte som radikal i tonespråket. Verkene hans, som dette, har en tydelig freudiansk stemning hvilende over seg. Størst betydning hadde han som musikklærer i Berlin for den generasjonen som kom etter ham.
Erwin Schulhoff er en av de komponistene som serien har brakt fram i søkelyset igjen. Han er en spennende personlighet, knyttet seg tidlig til Otto Dix og dada-istene og ble på et vis deres musikalske uttrykk. I tiden etter første verdenskrig så dada-istene på jazzens som det befriende radikale – og ikke minst dekadente uttrykksmiddel. Dette gir seg også sterke utslag i Schulhoffs musikk fra denne epoken. Han hentet inspirasjon hjemme hos George Groszsom eide en stor samling jazz-plater.
På CD’ens verk Die Mondsüchtige er satsene gitt jazz-kategorier, og verket er tentk som en ekspressiv danseforestilling. Avgjort et verk med mer presis kraft enn Schrekers noe tyktflytende former.
Med Paul Hindemith blir det fart på sakene. Både i den radikal musikkretningen på 20-tallet, som på denne CD’en, står Hindemith fram som en lederfigur. Hans musikk til balletten Der Dämon har dobbeltbunn: så djevelsk vilt og jævlig skal det låte at det gode borgerskap bokstavelig talt går ut av sitt gode skinn!
Musikken låter hverken skingrende eller forstyrrende for våre ører. Tvertimot er det mengder av typen ‘ny saklighet’s-musikk: enkel, direkte fritonal musikk. Dessuten er musikken til denne balletten Hindemiths første sceneverk av betydning.
Tatt i betraktning at Hindemith kom til å øve betydelig innflytelse på vår tids musikk, er dette en CD å få med seg. Man får heller tilpasse forventningene til et annet nivå gjennom de svulstigste partiene hos Schreker. CD’en gir et utmerket bilde av de framstormende radikalere på 20-tallet.
Gewandhausorchester Leipzig under Lothar Zagroseks ledelse leverer skikkelig musikkhåndtverk.
Schulhoff: Concertos alla Jazz
Erwin Schulhoff er en virkelig europeisk kosmopolitt, og en foregangsmann for å knytte sammen jazz og kunstmusikk. Navnet hans er knyttet til dada-istene.
Han ble født i 1894 i Praha av tysk-jødiske foreldre, og døde som sovjetisk statsborger i kz-leiren Wülzburg i 1942. Som barn ble han oppfattet som et musikalsk geni og Anton Dvorak var med å sette fart i musikkstudiene hans. I mellomkrigstiden ble han en ledende figur i datidens avantgarde-miljø, og knyttet seg til kretsen rundt Georg Grosz, Otto Dix og Hans Arp.
Etter at nazistene kom til makten, meldte han seg inn i kommunistpartiet, og fikk sovjetisk statsborgerskap.
På CD’en Concertos alla jazz boltrer han seg alene (foto: Universal Edition) – bokstavelihg talt. Klaverkonsertene og to øvrige concerto grosso-aktige konserter spenner over jazz-innfluerte toneganger og et musikkspråk som på 20- og 30-tallet ble oppfattet som dada’istisk, men som for våre ører neppe låter spesielt avantgardistisk.
CD’ens store juvel er de ni korte klaverbitene som komponisten selv spilte inn på 20-tallet, ragtimeliknende korte pastisjer – som den gangen ble servert platepublikummet som jazz. Opptakene til Polydor fra 1928 holder en bemerkelsesverdig kvalitet, det er ikke bare bokstavelig talt historisk sus over dette – men breddfull av atmosfære.
Hans Eisler Deutsche Symphonie
Med denne utgivelsen gjør de atskillig mer enn det som er blitt varemerke for serien – snu opp ned på vårt århundres musikkhistorie. Decca-folkene bak serien har også begynt å speilvende vår egen oppfatning av politisk kunst. Med Hans Eislers Deutsche Symphonie har folkene bak serien gitt oss et aldri så lite spark bak og pirket litt i våre vellykkete fasader. Riktignok fyller dette verket kriteriene for serien: ukjent musikk av komponister som ble bannlyst av nazistene og satt på forbudsliste.
Denne symfonien har til nå vært ukjent – i Vesten. Men det siste forholdet bør neppe nazistenes bannbulle få eneansvaret for. Symfonien ble skrevet over en periode på tyve år av tonesetteren bak DDR’s nasjonalhymne (en trofast gjenganger fra seiersseremoniene i olympiader og internasjonale mesterskap i 70- og 80-årene). Den har forn av en kantate – og kunne gjerne oppfattes som en antifascistisk kantate over moderlandets Tysklands skjebne, hvilket tittelen ubeskjedent antyder. Men den har flere fasetter og var neppe så politisk korrekt for den rette ideologi og tro som den tilsynelatende gjør inntrykk av. Hitler/Stalin-pakten i 1939 gjenspeiles i musikken, og bruk av tekster av Ignazio Silone som kalte Moskva-prosessene for rød fascisme, forklarer en god del av verkets lange tilblivelsesprosess – og manglende oppførelser også i øst. Verket ble først urframført på Staatsoper i Berlin i 1959, de første satsene var skrevet alt i 1935.
Entartete Musik-serien beveger seg med denne utgivelsen inn i en ny dimensjon: den viser oss vrengebildet av våre egne politiske fordommer – og husk hvordan musikken av Sjostakovitsj ble sett ned på av disse grunner langt inn på sytti-tallet her hjemme!. Det er ikke bare nazistenes fordømming av degenerert kunst som fører til at musikk går i glemmeboka. Også vår egen negative innstilling til såkalt ‘politisk kunst’ fører til at kunstverk kan avvises.
Et viktig stykke musikk? Utvilsomt. Riktignok innehar ikke Eisler de samme symfoniske dimensjonene som en Beethoven og Bruckner, det skulle bare mangle. Han er mer kjent som komponisten av uttalige sanger til Brechts teaterstykker, og det står en sterk eim av sytti-talls norsk teater når en hører denne symfonien: gjenkjenneligheten er ikke rent liten. Eislers modifiserte og tilpassete tolvtonemusikk (massevennlig) er lett å assosiere med teatersalens musikk. Eislers styrke lå i det presist minimale og passet perfekt til Brechts tekster.
Hans symfoni er en viktig del av vårt århundres musikkhistorie – på godt og vondt. Og utgivelsen rammer oss midt i vår veltilfredse og lissom-demokratiske sjel: slik snur folkene bak serien opp-ned på våre tilgjorte forestillinger. Det var – er – ikke bare nazistene som led – lider – av fordommer og praktiserte musikkforbud.
Fiolinkonserter av Korngold, Kurt Weill og Ernst Krenek
Ved et sjebnens tilfelle satt vi på toget fra Gøteborg den regnsøndagen i oktober da NSB’s ICE-tog svingte inn i åsen over Tisla mellom Tistedalen og Halden. Akkurat der og da revnet skyene og sola forgyllet de millioner av funklende gule løvbladene på åskammen. Med førstesatsen av fiolinkonserten i øret kunne det neppe bli mer spekutakulært.
Det er i et slikt øyeblikk man forstår hvorfor Korngold er vårt århundrets filmkomponist – kanskje den største.
Musikken hans er enkel og ukomplisert. Den stiller ikke de aller fremste kravene til lytteren. Dens fremste kvalitet er fargepaletten, det bekrivende og det er derfor heller ikke merkverdig at han ble Holywood’s store yndling da han på stikkord ankom filmbyen rett etter lydfilmens gjennombrudd.
Men Korngold (foto: Decca) har derfor heller aldri blitt anerkjent som den seriøse komponisten på linje med andre 1900-talls komponister. Hans store produksjon av langt andre ting enn musikkbilder som ledsager rulletekstene på de spektakulære western-filmene (ja, det er han som har laget alle disse!), er blitt liggende stort sett urørt.
Dette har endret seg de siste årene. Hans operaer blir framført denne sesongen i Stockholm og Brussel. Og med fiolinkonserten har vi fått et ytterligere tilskudd til forståelsen av nok et fascinerende medlem av Entartete-komponister.
Det er tonemalende musikk som er enkel og lett tilgjengelig vi blir presentert for. Uten vanskeligheter kunne vi stilmessig flyttet denne komposisjonen til forrige århundrets siste desennium. Under sistesatsen – hvor hovedmotivet minner mistenkelig om en gangar – slo det meg at hvis Grieg noengang ville komponere en fiolinkonsert, ville det låte som dette.
Annerledes er det med Kurt Weills musikk (foto: Lebrecht Collection). Strukturert, målrettet og nesten elektrisk – slik vi kjenner det fra hans musikk til Brechts sceneverk. Skjønt dette er et verk komponert i 1924 hvor han ennå er påvirket av sin lette flørting med Schönberg og tolvtonemusikken, er det umiskjennelig Kurt Weill tvers igjennom. Vi hører fort at det er denne typen musikk som noen få år senere utkrystalliserte seg i en klassiker som Tolvskillingsoperaen og senere i Mahagony.
Fiolinkonserten til Kurt Weill er den mest spilte av de tre verkene på denne CD-en, og den har vært gitt ut i andre innspillinger på CD. Konserten er skrevet ut for blåsere, og er ukonvensjonell i sin oppbygning.
Kurt Weill ble i likhet med Erich Korngold et slags offer for markedsmekanismen i USA etter at de flyktet fra nazi-Tyskland. Paradoksalt nok ble den radikale komponisten som skrev musikk til bitende samfunnsatire av Berthold Brecht, rammet av kapitalismens unngåelige lovmessighet: han ble på slutten av 30-tallet og i 40-årene den store komponisten av amerikanske musical og må ha æren for å ha fornyet denne formen til det vi kjenner i dag.
Verre er det å få tak i Ernst Krenek. Denne komponisten hadde på langt nær samme suksess i samtiden som sine to andre kolleger. Heller ikke for ettertiden har han markert seg på samme måte, og sånn sett faller han inn under kategorien som en Entartete Musik-komponist – fornektet av sin samtid og nesten glemt av sin ettertid.
Det var hans jazz-opera Johnny spielt auf som utløste nazistenes vrede. Etter at han kom til USA, ble det verken Broadway eller Holywood for ham. Han viet seg til undervisning. Relativt ukjent døde han i 1991.
Men som hans jazz-opera antyder (også denne utgitt i Entartete-serien) ønsker han å sprenge grenser. Han var en markant figur i det unge komponistmiljøet i Berlin, og ble kjent gjennom noe så paradoksalt som å gifte seg med datteren til Gustav og Alma Mahler, et ekteskap som bare varte kort tid.
Fiolinkonserten oppsto i denne brokete tid. Den var tilegnet hans velgjører, fiolinisten Alma Moodie. Selv om førstegangsfremførelsen vakte stor begeistring i 1924, var ikke Krenekfornøyd med verket – og han trakk det senere tilbake.
Etter å ha lyttet seg gjennom fiolinkonserter med Korngolds vellyd og Kurt Weills nesten militært formaliserte uttrykk, blir Kreneks verk hengende i løse lufta. Det eier intet av de to andre konsertenes umiddelbare sjarm.
Konsertene blir godt ivareatt av fiolinisten Chantal Juillet og Berlins Radios orkester dirigert av John Mauceri.
Goldschmidt’s samlete
Så har endelig interessen for ‘alt’ Berthold Goldschmidt har skrevet blitt utløst. Selve mannen er et eventyr i seg selv, hentet fram fra støvets verden i London – hvor han har tilbrakt de siste 65 årene av sitt i liv, så å si ukjent for den musikalske verden.
Nå kommer altså hans samlete. Og det er da vi må sukke. For alt han har skrevet er ikke like bra. Et lengre verk med ballettmusikk på denne CD’en er typisk intetsigende stykke fyllmusikk. Vi hører så altfor godt kontrastende mellom det helt gode og det mindre heldige når verker av så ulik karakter og med et så stort tidsspenn i seg presenteres på samme CD.
Interessant er hans senere komposisjoner, særlig hans fiolinkonsert i det mindre formatet som er komponert i 1995 – altså etter at hans comeback som komponist ble et faktum, og han var etablert, eller reetablert, som et av århundrets mer betydelige operakomponister.
Slik sett nyter Entartete-serien sin egen suksess, for det var nettopp utgivelsen av hans opera for bare tre år siden i denne serien som førte til at Goldscmidt ble gjenoppdaget – og begynte å komponere igjen.
Perlen på denne CD’en er et verk fra 1994: Les Petits Adieux for baryton og orkester. Det er her vi ser at Goldschmidts forhold til det vokale er helt unikt, han eier en suveren evne til å kombinere den menneskelige stemmen med et musikalsk uttrykk. Kontrasten til noe av den øvrige musikken på CD’en blir også slående sterk.
Interessant er også et verk han skrev som avslutning på sine musikkstudier i Berlin på 20-tallet: en passacaglia som låner sterk inspirasjon fra Bachs orgelverk. Det var dette verket som gjorde Goldschmidt til en slags wonderboy i komponistmiljøet i Tyskland på denne tiden, og det ga ham også priser.
Men denne CD’en inneholder også direkte kjedelige partier, og det gjør at denne utgivelsen står og halter. Hva er meningen med å presentere ‘alt’ ved en komponist uten å ha noen ide med det? Slik denne CD’en framstår, forteller den oss at Berthold Goldschmidtkomponerte musikk i 1925 og 1995, og at det siste han har gjort er det mest interessante.
Han har skrevet annen musikk fra de siste årene enn det som presenteres her. Det er også vokalverk fra tidligere epoker som kunne stått godt imot hans Les Petits Adieux.
Berlin Cabaret songs med Ute Lemper
Det ville uansett vært uungåelig, for i konseptet til Entartete Musik står det ingenting om at musikken må ha formalistiske krav. Man krever hverken tolvtonerekker eller avantgardistiske former for å presentere musikk som har falt i glemmeboken etter å ha blit fordømt av nazistene.
I en slik sammenheng hører de politiske kabaretene fra 20- og begynnelsen av 30-tallet selvfølgelig inn. Mer enn noe annet var de med på å prege den radikale kunsten i Tyskland i årene rett før nazistene grep makten. De er en del av en tradisjon som har overlevd fram til i dag – og lever i beste velgående, både den snerrende samfunnskritiske satiren som den mer spekulative sexfikserte formen som Cabare-filmen gjorde udødelig.
Bare et blikk på Berlin-teatrenes tilbud akkurat nå er overbevisende i så måte. Formen rendyrkes i mindre klubber og småscener, og større etablissementer har utviklet formen institusjonelt. Europas største hus for musikkteater, Friedrichstadtpalast, har overlevet såvel nazister som DDR-regimet – og lever i beste velgående med daglige forestillinger i byens sentrum den dag i dag.
Det er også logisk at det er Ute Lemper – vår tids ukronte dronning for framføring av slik musikk – som gjør denne CD’en. Hun har de siste årene skaffet seg et navn for denne typen musikk og har gjort en rekke vellykkete innspillinger, blant annet med Kurt Weills sanger.
Hvor vellykket dette er, får bli en annen historie. For her snubler plateselskapets prosjektgruppe i motsetningen mellom produktvennlighet og tysk grundighet. Det virker som om hensynet til å vise ‘alt’ framfor å presentere en form, er blitt det viktigste. Vi behøver ikke å bli presentert for ‘alle’ emner som de politiske kabaretene omhandlet, vi behøver heller ikke få høre sanger av alle de viktigste navnene som har forsøkt seg i denne genreen.
Eksempelvis har Berthold Goldscmidt fått seg et stort navn – for helt andre typer musikk enn politisk kabare. Her hører han ikke hjemme, og det virker som om produsentene må ta med et bidrag av ham av korrekte hensyn. Noen annen begrunnelse kan jeg ikke se foreligger, for hans bidrag forsvarer ikke en plass på en slik CD. Det eier ikke samme kvaliteter som en god del av de øvrige sangene.
Litt stram redigering og opprydning i utvalget kunne være på sin plass. Man behøver kanskje heller ikke maksimalisere omfanget. For her er det tekster i stort monn for en CD-plate. Og mesteparten holder et snerrende godt nivå.
Fra den første sangen om at alle svindler og lyger beseires vi av det tempo, intensitet og tekstmessige kunststykket som ligger i denne formen. Her valses det opp med borgerliggjorthet, seksuelle vaner (fram for det uvante!) og politiske saker.
For norske ører vil mye av tekstenes flertydeligheter forsvinne, og referansene til de dagsaktuelle begivenhetene går oss selvfølgelig hus forbi. Men det er mer enn nok igjen til å ha en trivelig stund med politisk kabaret fra Berlin anno 1929-30.
Ute Lempers stemme er det ingenting å si på og den musikalske ledsagelsen er gjort med vanlig tysk grundighet og stort ensemble.
