Borat: Cultural Learnings Of America For Make Benefit Glorious Nation Of Kazakhstan
britisk film fra 2006
Med: Sacha Baron Cohen, Jay Roach, regi: Larry Charles
Dette er filmen som får deg til å fnise som en tenåring, som er så herlig fordomsfull, rasistisk og tvers igjennom ekkel – tilsynelatende – at du bare må lene deg tilbake og la alt som kan smake av politisk korrekthet fare all heden.
Allerede før premieren har Borat oppnådd en innertier, det kazakstanske innenriksdepartementet har tatt den på så alvor at de har fordømt den, lar trykke store annonser i en rekke amerikanske aviser og magasiner for å understreke at landet ikke består av usiviliserte og fordomsfulle analfabeter og bygdetullinger. I Russland er den endog blitt forbudt. Make til forhåndsreklame kan en film knapt få.
Er den virkelig så farlig for disse landene? Fulltrefferen den har oppnådd i de gamle Sovjet-republikker skjuler rett og slett at det ikke er disse landene denne filmen driver gjøn med. Det er oss i Vesten som stilles til skue for våre fordommer, vår såkalte sivilisasjon og kultur og nærmest håpløse oppfatning at ‘dette østfra’. Det er våre forestillinger om en annen verden og ikke minst det vi har skapt av sivilisasjon og kultur som her får seg en alvorlig knekk.
Sterkest i så måte er scenene fra USA som skildrer et vekkelsesmøte der man taler i tunger og dels også en scene fra en rodeo med en avsynging av nasjonalsangen som tar innholdet i den rett på kornet. Brått blir det blodig alvor. Latteren stivner. Vi skjønner hvordan vi egentlig ler av oss selv, av et samfunn som er pill råttent, falskt og elendig. Det er ikke bare USA, for denne slags religiøs fundamentalisme og ha-stemte nasjonalisme står også ubehagelig sterkt her hjemme.
Kanskje er disse scenene for rått og alvorlig skildret. Men jeg vil hevde at de er nødvendige. Bare her skjønner vi hvor nærme vi er til å få vår egen galskap stilt på hodet og avslørt.
Jeg vil også ta med den lange brytescenen der Borat og hans såkalte kameramann velter seg rundt i senga og senere løper rundt på hotellet kliss nakne. Her stilles våre fordommer igjen ut til skue. Vel og merke, våre vestlige sådanne.
Borat er en kazakstansk TV-journalist som sendes til USA for å lage reportasje om Vesten og dermed ‘lære opp’ kazakstanerne i vestlige, ‘siviliserte’ vaner. Hjembyen skildres som et mudderhøl der alle er korrupte, prostitusjon er den vanligste leveveien og eneste fornøyelse er ‘jødeløp’. Filmen er sterkt rasistisk i så måte og så avgjort kvinnefiendtlig. Denne overdrevne karakteristikken er overbevisende humor.
Men filmen tar av da Borat kommer til New York og konfronteres med det vestlige samfunnet. Her blir humoren så nærgående at fliret setter seg fast i halsen. Det er oss selv vi møter igjen her. Hva vi ler av er rett og slett vårt eget fordømte samfunn og vår egen degenererte kultur.
Alle løper og flykter unna den tilsynelatende åpne personen som skal kysse alle mannfolk på kinnet, slik man selvsagt har for vane der han kommer fra. Reaksjonene på t-banen er i så måte symptomatiske, her blir han med saftige skjellsord bedt om å holde seg unna før fjeset hans moses.
Han har sett Pamela Andersson på TV og vil reise over til Los Angeles for å gifte seg med henne. Det er denne reisen filmen skildrer, en reise gjennom vårt kulturelle forfall. For er ikke den kazakstanske levemåten, de åpne og godmodige menneskene, med all sin søppel, fordommer og elendige leveforhold, egentlig ikke uendelig mer verdifullt enn våre vestlige konsumentsamfunn?
Sacha Baron Cohen er en britisk komiker som har oppnådd stor suksess med sitt Da Ali G Show. Det spørs om ikke denne tullejournalisten i Borat-skikkelsen han har skapt vil bli stående som en av de helt store i humorens historie.
