Den forvirrende Dylan

I’m Not There
amerikansk film fra 2007
Med: Christian Bale, Cate Blanchett, Marcus Carl Franklin, Richard Gere, Heath Ledger, Ben Whishaw, Julianne Moore, Michelle Williams
Regi: Todd Haynes

Artisten som forvirrer oss er utgangspunktet for denne filmen. Den tar utgangspunkt i den surrealismen som omgir mye av Bob Dylan‘s liv og tekster og det han av og til sier om seg selv og verden rundt ham. Derfor er det blitt en mangeartet film uten noen egentlig historie. Alt blir brokker av ting du av og til kan minnes å ha hørt i noen av tekstene hans, av bilder som følger av dette og mye av den mystikken som omgir ham.

Bob Dylan er en person som forvirrer. Selv navnet hans er forvirrende. For det er aldri noen som er døpt Bob Dylan. Han tok navnet sannsynligvis etter den irske poeten Dylan Thomas. Dette gjenspeiler seg i filmen. Vi møter den jødiske døpte Robert (Bob) Zimmermann som en ti år gammel negergutt som er på loffen med sin gitar og sin altfor viltre fantasi. Han kaller seg Woody Guthrie…

Bob Dylan slik han liker å oppstå som forskjellige personligheter går igjen i denne filmen. En rekke skuespillere gestalter disse personlighetene. Snart kaller filmen ham det ene, snart det andre. Vi får riktignok referanser til ham gjennom visene som stort sett er gjort som cover-versjoner av andre. Av og til dukker et plateomslag opp, korrekt gjengitt som det det var, men med et fiktivt navn prentet inn i stedet.

Filmen gir referanser til viktige episoder i hans liv. Kjæresten som er avbildet på Freewheelin-plata dukker opp, Joan Baez i forkledning og med annet navn likeså, det refereres stadig til beatnick-perioden med Allan Ginsberg. Vi blir med den unge folkesangeren på hans visitt til den historisk riktige Woody Guthrie på sykehuset. Den første turneen til England med halsbrekkende lek med The Beatles på plenen. Vi får korte episoder som peker mot motorsykkelulykken på slutten av 60-tallet. Likeså raske visitter til omvendelsesfasen på slutten av 70-tallet da han konverterte fra jødedom til kristendom. Her er bilde på bilde med referanser til hans tekster. Sirkusbilder ikke minst. Og helt enestående er Cate Blanchett i rollen som 65-tallets Bob Dylan.

Av og til blir det kanskje vel mye overtydelighet. Du føler kanskje at fantasien din berøves endel av sin frie flukt ved å få prentet ut slike materialistiske bilder av virkeligheten. Andre ganger riktig nyter du det. Størst er filmen der musikken velter fram med Al Kooper‘s feite orgel og Mike Bloomfield’s jazzete komp. Du må riktignok vente til slutt-tekstene før tidenes største rocke-låt, Like a rolling stone, toner ut over filmlokalets lydanlegg.

Bob Dylan er en av de største poeter noensinne. Han har forlengst vært inne i diskusjonen om Nobels litteratupris. I tillegg er han rockemusiker. Han omplanter sin poesi til et forum som treffer vår tid hjemme: musikken, først som folkesanger, siden i rock’n roll med elektrisk komp. Han er fremdeles svært aktiv og besøker Oslo så ofte han kan.

Men Bob Dylan er forvirrende. Du får aldri et klart svar fra han. Og om han sier noe, kan du ikke helt feste lit til hva han egentlig vil fram til. Som regel må en ta utgangspunktet i det motsatte av hans utsagn eller forsøke å sette dem i en annen sammenheng. Sånn sett har han mye likheter med tilsvarende personligheter slik vi kjenner dem opp gjenom historien.

Mye av dette har filmen truffet. Det er ingen forvirrende film, som mange kanskje vil føle, men en film om en personlighet som forvirrer oss konstant. Derfor er dette en film som utfordrer oss nettopp på den forvirringen Dylan skaper, den gir et fantasiens løft og er utmerket næring for alle hans fans.

Men noen entydig underholdende film er det selvfølgelig ikke. Det går det ikke an å lages om en personlighet som Robert Zimmermann. Til det er han rett og slett for forvirrende.