Kulturnyheter

Den gode, den onde og den grusomme

The Good, the Bad and the Ugly (Den gode, den onde og den grusomme) originaltittel: Il Buono, il brutto, il cattivo 
italiensk film fra 1970
med: Clint Eastwood, Eli Wallach, Lee Van Cleef regi: Sergio Leone

godeonde_grusomme3Det er ikke å ta for nye å si at denne spesielle genreen, av noen foraktelig kalt spaghetti-westerns, så sitt definitve høydepunkt med denne filmen. Det var også den siste filmen som Clint Eastwood deltok i, etter at han i særdeles grad hadde preget de to første. Det er i denne filmen han opptrer med en løsthengende poncho over skulderen og cigarillosneip i munnviken, et bilde som er det mest kjente fra hans første epoke på film. Med disse tre filmene ble en ny helt skapt, Clint Eastwood kom inn fra det ukjente til å bli en verdensstjerne.

Filmen er Sergio Leones mesterverk. Det kom fremragende filmer fra han også senere, Ondt blod i Vesten og Ondt blod i Amerika, men denne filmen er hans definitive mesterskap. Den oppnådde også å bli totalforbudt i Norge i sin tid da filmkontrollen mente at voldsbruken i den var for ekstrem og voldsom – voldsscener som i hvert fall ikke sjenerer undertegnete i dag. Derved ble det skapt en myte om filmen som gjorde at mange dro til Sverige for å få med seg det som det norske publikummet ikke tålte å se. Vi kjenner til at enkelte nordmenn dro med seg stoppeklokke, tienddelene i ‘trekket’ skulle måles!

godeonde_grusomme2Filmen var også filmkomponistens Enrico Morricones store mesterverk. De fleste kjenner til hans spørrende halvt skurrende filmmusikk der elektriske gitarer går inn i klangbildet til symfoniorkesteret og illuderer coyotehyl og bruk av skytevåpen. 

Genreen oppsto da den italienske filmskaperen Sergio Leone skulle lage en lavbudsjettfilm utenom Hollywood. Han tok sujettet fra japanske Kurosawas samuraifilm Yoyimbo og plantet det om til ville vesten i sin første ‘dollar’-film. Den ensomme, gryntende og fåmælte Clint Eastwood var også Leones rolletegning. Han ga dermed liv til en av filmens senere store navn. Det var gjennom disse tre filmene at han for alvor slo gjennom.

godeonde_grusommeNår vi er kommet til spaghetti-western nr. tre, Den gode, den onde og den grusomme, hadde lavbudsjettet definitivt utspilt sin rolle. Siden disse filmene viste seg å bli pengemaskiner uten like, ble det derfor ikke spart på effektene i denne filmen. Plottet skjærer unna de mest vanlige Hollywood-klisjeene. Den ensomme helten kan bli litt vrient å gripe fatt i. Filmens tre hovedfigurer hvor Clint Eastwood er den ene har alle hver for seg tre grunntrekkene god, ond og grusom. Clint Eastwoods rollefigur – den gode – er på langt nær ikke stueren selv om han inntar helteskikkelsen. Også han utøver vold, er grusom og skyter folk rett ned når det passer.

Grunnen til at filmen nå er kommet tilbake er at den er gitt en viss redigering. Den første totalforbudte versjonen konsentrerte seg om dels ekstreme nærbilder og ‘grynt’. Visstnok er det et sted en historie, men den var ikke helt enkel å gripe fatt i hele veien. I denne nye versjonen er lagt til en god del av scenene som ble klippet vekk. Dette skaper mer av den historien og rammen vi savnet ved den første utgaven. Denne utgaven er derfor en god del lengre enn den første. Også filmkontrollen har sagt ja, bare noen få biter er visstnok klipppet vekk

Det som derimot blir komplisert er lydbildet. Det gamle beholdes og det er tydelig å merke at de analoge drønnene begynner å bli slitte. I stedet er det jobbet med å gi versjonen en viss stereofiksering ved at det gamle sporet er lagt til forskjellige kanaler når det en sjelden gang er en dialog med to mennesker. Eller rettere sagt, når det utveksles grynt.

For her er det gryntene og den kule hvislingen som dominerer. Derfor har man ikke brydd seg med å gi denne versjonen norske undertekster. Det lille som er av vanlige ord, lar seg likevel lett fange opp.

Filmen er på langt nær realistisk. Skytevåpen av nyere formater opptrer i en tid som skal være den amerikanske borgerkrigen. Men dette betyr mindre. Statisteriet er stort og påkostet. De store scenene, slagscenene fra borgerkrigen, er virkelig flott gjort. Krigens gru og utrolige grusomhet skildres uten å legge noe i mellom.

Filmen må tåle å bli kartakterisert som en klassisk western. Den har fengslet mange i etterkant, vi lar oss fascinere av Leones store overganger mellom ekstreme nærbilder, et øye, en munnvik, og bred panoramaer. Dialogen er nesten fraværende. Det som er av handling blir overlatt til symbolske uttrykk.

Sjekk også

Hvite menn i Afrika

Nå ruller filmen over kinoene land og strand rundt. Det er en fortelling om to …

Sterkt og sjokkerende

Det er en film som nærmest slår tilskuerne i svime. Den er hard, sjokkerende og …