Den siste samurai (The Last Samurai )
amerikansk film fra 2003
Med: Ken Watanabe, Tom Cruise, William Atherton, Chad Lindberg, Ray Godshall Sr., Billy Connolly, Tony Goldwyn Regi: Edward Zwick
Det er bare en stor feil med denne filmen, den er amerikansk. For her har de dynget på med firkantete svart-hvitt effekter markedstilpasset for det store kinopublikum og den forventete avkastning som er like så upassende som en snøball i helvete. Dermed faller de pladask midt ut i salaten i et opplegg som kunne være en god film verdig i utgangspunktet.
For den stupide typifiseringen og grove tegningen ødelegger en film som på mange måter er seriøs sitt innhold og som i lange sekvenser oppholder seg ved problemstillinger som ikke akkurat er lettfattelighetens offer på underholdningens alter. Filmen kunne være solid tvers igjennom. Best av alt, den inneholder en dramatisk sekvens mot slutten som man kanskje aldri har opplevd før i en amerikansk film. Her har de flinke teatersnekkerne holdt unna stereotypene og rettvinklene sine.
Men hvorfor skal det være slik at hver gang helten skyter med pil og bue treffer han kontant og dødelig mens fiendens skytevåpen ser ut til å være lastet med plast og ikke bly?
Den tidligere soldaten og offiseren fra indianerkrigene og borgerkrigen i USA, Nathan Algren – spilt av Tom Cruise – er i ferd med å forgå av selvmedlidenhet og alkoholisme. Så kommer japanske forretningsmenn med et tilbud til ham, han skal bygge opp en ny japansk hær med moderne våpen og vestlig disiplin. Hæren er nødvendig for å trygge den nye kapitalismens behov for trygghet og orden. Den nye infrastrukturen må beskyttes mot de gamle røverbandene.
Ganske fort skjærer dette seg. I den første alvorlige styrkeprøven blir den nye hæren nedkjempet av de gamle samuraier som ser på alt nymotens vestlig med den mest selvfølgelige skepsis. Nathan Algren blir tatt til fange. Han tilbringer vinteren hos samuraiene og får mer og mer respekt for deres tenking og levesett. Selvsagt lærer han seg også deres krigsteknikker på den gamle tradisjonelle måten.
I den første store konfrontasjonen med den gjenoppbygde hæren greier samuraiene seg overraskende bra mot haubitzerne. Men mot kulesprøytene går det ikke fullt så bra. Nathan Algren kommer så tilbake til sitt miljø, men velger å dra tilbake til den landsbyen han tilbrakte vinteren i.
Det nye japanske samfunnet vokser uvergelig fram. Den nye tid vinner, men i denne filmen står konflikten hele tiden på et lett gjenkjennelig tema, det gamle mot det nye. Her er skurkene de hvite, erobrer- og profittsamfunnet som først stjeler ‘indianernes’ land og så slakter dem ned og som ikke har noen som helst respekt for gamle tradisjoner og måter å tenke på. Filmen er hele veien full av referanser til indianerkrigene.
Sånn sett føyer denne filmen seg pent inn i den nye bølgen av amerikansk film som kom for 20 år siden og forherliget de gamle indianerne, deres store høvdinger og livsfilosofi. Her hever vi horisonten litt og drar over Stillehavet men paralellen til Wounded Knee og stupide-sta general Custer følger filmen hele veien.
I en film som dette hører det uvergelig mye vold til. Men den er dempet og i motsetning til andre amerikanske filmer fra de siste årene inntar den ikke noen hovedrolle. Faktisk er massescenene med krigshandlinger langt mildere enn i en Kurosawa-film, selv om paralellene til De syv samuraier og Ran er der, om ikke for tydelige. Men de store slagscene gjør samme visuelle inntrykk som de tilsvarende scenene i Ran.
Derfor er det trist at denne filmen er forsynt med grove stereotyper og helteeffekter som trekker hva som kunne blitt en svært god filmopplevelse betydelig ned. Men filmen er likevel verdifull, det er mer enn underholdning. Filmen er forsynt med praktfull fotografering. Her er naturscener så betagende og storslåtte at man må la seg imponere. Det blir mange scener med en ren nytelse og filmen hadde fortjent en bedre håndtering.
