Monstertorsdag
norsk film fra 2004
Med: Vegar Hoel, Andreas Cappelen, Silje Salomonsen, Kim Bodnia, Christian Skolmen, Iben Hjejle regi: Arild Østin Ommundsen
En bølgefilm. Bokstavelig talt. For filmen handler om bølger, store bølger, langs den sandete kysten av Jæren. Surfing står sentralt. Men det er absolutt ingen film om de gjeve og dristige unge menn og kvinner. Heller er det vondhet og brustne følelser det dreier seg om. Samt en god del naturdramatikk.
Men filmen er også godt representativ for den nye bølgen av norsk kvalitetsfilm som har skyllet inn over oss den senere tid. Attpåtil er dette den andre bare i høst fra Stavanger-miljøet. I sannelighet kan vi snakke om en ny bølge.
Historien foregår blant unge mennesker. Tord gifter seg med ung kone. Forloveren, rotete og ustrukturerte Even, kjenner Karen fra før. De var kjærester og han kan ikke glemme henne.
Da Tord drar på forretningsreise til Singapore lover Even å se til hans gravide kone. Men for å imponere henne bestemmer han seg for å lære og surfe.
Dette er besværlig. Her kommer legenden Skip – spilt av Kim Bodnia – inn i bildet. Etterhvert får den rotete og ustrukterte Even lært seg å surfe.
Samtidig tårner følelsene seg opp. Tord blir borte lenger enn han regnet med og Karen blir fortvilet. Det går som det går.
En paralellhistorie er det som skjer med Skip. Han møter den unge meteorologen Sara – Iben Hjejle – og historien får en dreining som gjør at det dreier seg om litt annet og mer enn patetisk ung kjærlighet og det å lære seg og surfe.
Det er i denne sidehistorien som utvikler seg ad dels metafysiske veier til sagnet om kjempebølgen at denne filmen får virkelig et løft. Underveis er filmen krydret med sideblikk i gjenværende hippiemiljø på Jæren-stranda og noen elegante finter til den kølleslående eldre generasjonen på golfbanen: “Kom dere ut og få frisk luft!” ikke minst er det praktfulle bilder av den endeløse Jæren-stranda. Det er ikke bare på Hawai man sporter med brett.
Når de metafysiske dimensjonene begynner å rulle opp får også filmen kontakt med legender og sagn vi kjenner fra kysten, kanskje særlig fra Rogaland. Her blir vi dratt inn i et diffust møte med med mystiske eventyr og fortellinger. Hvilke hemmeligheter gjemmer egentlig ikke havet på?
Men filmen står seg på at dette bare forsiktig antydes. Vi blir ikke lokket med på noen spekulativ flukt inn i gamle sagn. Hintene er få og Iben Hjejle som dette formidles gjennom er forsiktig og sympatisk i sitt budskap.
Utenom dette har filmen til tider et språk som forbløffer. Det er ikke bare nordlendinger som kan snakke rett fra levra og drite i bisetningene. Sympatisk at Stavangerdialekten er i behold for så å si alle medvirkende. De to danske gjestene er med på å heve denne filmen.
Bølgene gir filmen spektakulære øyeblikk. I dobbelt forstand.
