Dessverre

Bjørvika Den Norske Opera & Ballett 7.10.2011.
Larache – En dokumentarteaterforestilling av Kjetil Skøien – Passage Nord Project.
Regi, manus, video: Kjetil Skøien, komposisjon, stemme, elektronikk: Maja S.K. Ratkje, slagverk: Amund Sjølie Sveen, aktører: Yassine Erofali, Abdelaziz Kossai, Tarik Moussaid, Samir Tawfiq, Kjetil Skøien.

Dessverre lyktes ikke denne forestillingen selv om intensjonene var gode. Selve utgangspunktet, at fire innvandrere bosattt i Norge skal fortelle om sine drømmer og håp og gi et bilde av å tilhøre flere kulturer, er spennende i seg selv. Men når man tar mål av seg til å uttrykke dette i en forestilling må det mer enn gode intensjoner til.

Det som er totalt fraværende her er dramaturgi, en spennende nerve som kan binde og holde historien oppe. I stedet sauses sammen forferdelige og intetsigende video-opptak, Maja Ratkjes musikalske ledsagelse og fire menns fortellinger og samtaler seg i mellom.

Det som faktisk kom best ut av forestillingen var etter min mening den regisserte samtalen mellom de fire og Ketil Skøien. Her kom noen tankekorn og noen velvalgte betraktninger – blant annet om norsk kosthold kontra marokkansk – som vakte spontan applaus i salen. Det som gjorde sterkest inntrykk var beskrivelsene av samholdet og familiefølelsen i de to samfunnene, det marokkanske og det norske.

Men dette var ikke teater, det var rett og slett en TV-sekvens.

Det som etter min mening fullstendig ødela var video-sekvensene. Det er kanskje interessant for enkelte med en bakgrunn som vår å dvele ved de barbariske skikkene med slakt av levende dyr i andre steder av verden. Men når kameraet legger seg i nærbilde med dette og holder sekvensen fast uendelig lenge, føler du lyst til å gå. Og et berettiget spørsmål er, kan disse bildene gi et riktig bilde av Marokko i dag?

Over det hele utfoldet Maja Ratkje seg over en mixepult. Her opptrådte hun med mikrofon, to Mac’er og mye mimikk. Men dessverre, med et altfor høyt lydnivå.

Når ingen av de fire personene er skuespillere og forestillingen er blottet for dramaturgi og nerve, gjenstår bare spørsmålet: hvorfor?