Kiasma 30.9. – 2001
DET TREDJE ROMMET UTSIKTER SOM ÅPNER SEG
Søndag 30. September 01 åpnet ARS 01 på Kiasma, Museet for nutidskunst i Helsingfors. Det tredje rommet – Utsikter som åpner seg, er undertittelen. Dette henspeiler på den møtet mellom forskjellige visuelle kulturer, og forteller om vekselvirkning mellom dem. Mette Tronvoll, Tor-Magnus Lundeby og Hans Hamid Rasmussen er norske deltakere. På Kiasma Teatret vises et omfattende internasjonalt program, hvor utstillingens tema formidles ved bruk av menneskekroppens uttrykk.
Til årets utstilling er det invitert 73 kunstnere, fra hele verden, hvor alle verdens kontinenter er representert. Dette er blitt en svært representativ utstilling som er meget vidtfavnende, og inneholder de fleste mulige og nesten umulige nåtidige uttrykksformer. Utstillingen opptar hele Kiasmas romslige bygning, og varer til 20. Januar 2002. Underveis er det i hele perioden spesialaktviteter bl.a. seminarer.
På ARS 01 opplever vi kunstnere, hvis verk ubevisst og bevisst presenterer innflytelse fra forskjellige kulturer. Denne visuelle innflytelse går i mange retninger. Der er kunst av immigrant-kunstnere og kunstnere som lever i omgivelser hvor immigrasjon er en del av hverdagen. Deres kunst reflekterer deres originale kultur og den verden som omgir dem i deres nye hjem.
Når dette er sagt, så opplevet jeg utstillingen som svært mangesidig, hvor nesten alle uttrykksspråk som man kunne tenke seg var representert, fra helt vanlige malerier, over helt vanlige skulpturer, til spennende og nytenkende uttrykksformer, såvel i form som i motiv valg, samt ikke minst i den måten kunstverkene var utformet på. Mange minutiøse, detaljerte arbeidsprosesser ligger bak det som for oss, tilskuerne kunstkritikerne, kun er et øyeblikks inntrykk, en impresjon.
Da jeg besøkte utstillingen, under oppbyggingsfasen, fremsto det hele ved første øyekast som et stort virvar. Imidlertid ved en nøye gjennomgang av sal etter sal, hvor jeg fikk anledning til å se mange kunstnere i nitid arbeide med å montere sine kunstverk, og fikk anledning til å hilse på og prate med noen av dem, endret mitt inntrykk seg, til at denne utstillingstanken var noe helt unikt.
Det er da også sjette gangen ARS blir arrangert, den første var i 1961, derpå i 69 hvor 70.000 tilskuere besøkte utstillingen. I 74 var besøkstallet opp i rekordmange 120.000 besøkende, en rekord som imidlertid ble overgått i 1983, med 180.000 besøkende. I 1995 var man i den da nyrenoverte Ateneum bygningen, hvor 90 kunstnere fra 20 lande deltok. Nu for første gangen i Kiasma, Helsingfors praktfulle samtidskunstmuseum med 73 kunstnere fra hele verden med alle kontinenter representert. Det er et interessant mangfold med immigrant-tanken og det tredje rommet som en ledetråd. Ved å se på deltakerlisten tenkte jeg umiddelbart den tredje verden, men det passer ikke, for alle de store ikke-tredje verdens nasjoner er representert.
Fra norsk side deltar tre kunstnere, Mette Tronvoll, Tor-Magnus Lundeby og Hans Hamid Rasmussen. Førstnevnte med fargefotos med grønlandske motiver, bl.a. glade barn som bader med stemningsskapende blomstrende hei og fjellandskap bak.
I en slik stor mangesidig utstilling opplever man som kunstkritiker det problem at utstillingen er en presentasjon av et sprudlende nutidig kunstnerisk mangfold, slik at man ikke kan beskrive dette som at dette var godt eller dårlig, fordi den ene tingen er i motsetting til den neste. Derfor er det heller ikke mulig å lage noen vanlig kritikk. Derimot kan man trygt slå fast at kuratorene og ideskaperne har lyktes med å få inn det mangfold som man har lagt til grunn ved ideens utforming. Man vil sikkert oppleve at mange vil si, ja, men hvorfor er ikke den eller den kunstner med, men slik vil det alltid være. Det utvalget man er kommet frem til er godt, inspirerende og interessant. Det er en pekepinn på alt det der finnes i det kulturelle mangfold.
Som danse-og teaterkritiker er det også en glede for meg å konstatere det nytenkende mangfoldet forestillinger man viser i Kiasma Teatret, som kan fylle opp en hel omtale i seg selv.
Når alt dette positive er sagt, og man i lokalitetene på Kiasma har en unik utstillingsmulighet, må jeg innrømme at lokalitetene ikke er ideelle. Huset fremtrer for meg, nå, som ved tidligere besøk, som et uoversiktlig sammensurium av merkelig formede rom, med en lang ubrukbar oversiktshall med ganger hvorfra man kan se ut over et øye formet hallområde. Dette innbyr ikke til trivsel, det er kaldt, upersonlig og ikke vennlig. Kafeen er puttet inn i den ene siden med utsikt til gaten og med en tilhørende liten butikk. Man burde bruke energi på å få dette store huset, som ser spennende ut utenfra til også å bli spennende og opplevelsesrikt, som en bygning, når man kommer inn. I dette ligger det en oppgave.
