Svik
norsk film fra 2009
Lene Nystrøm, Kåre Conradi, Fridtjov Såheim, Jørgen Langhelle, Ingrid Bolsø Berdal, Götz Otto, Torgeir Fonnlid regi: Håkon Gundersen
Svik er en effektiv og dyktig thriller med okkupasjonen som bakteppe. Spekulanter, motstandsfolk, tyske sikkerhetsoffiserer og norske medløpere møter hverandre på forskjellige plan i en handlingsmettet og spennende film. Dessuten tar filmen opp særlig to temaer som er mye oversett i den offisielle historien om den tyske okkupasjonen av Norge: våre brakkebaroner og den enorme fortjenesten som lå i å arbeide for den tyske krigsmakten.
Dernest ikke minst den svært skjendige historien om krigsfangene på norsk jord, de 150 000 fangene som under krigen ble holdt i Norge. Mange av dem ble bruk til rent slavearbeid på jernbaner og veier og ikke minst i industrien. Det er antatt at ca. 10% av dem satte livet til i de umenneskelige påkjenningene de var utsatt for. En stor del av norske private formuer og vår velstand i dag er bygget opp som resultat av dette slavearbeidet. Neste gang du kjører Sørlandsbanen eller for den saks skyld Norlandsbanen bør du sende en tanke til hvor mye blod som ligger bokstavelig talt i skinnestøtene.
Dette er den tredje norske filmen som i løpet av like mange uker presenterer oss for viktige og sterkt tankevekkende spørsmål og som derved tar klart side som film til historiske og sosiale spørsmål. Selv om det sikkert ikke er hovedformålet setter likefullt filmen et alvorlig spørsmål ved vårt selvtilfredse Norge: brakkebarones gjerninger var en skam for vår nasjon og likeledes hvordan vi kunne glemme alle de (mest) øst-euopeiske krigsfangene som ble holdt i slaveliknende tilstander her hjemme. Det er en replikk i filmen som suger seg inn og forblir der når vi minnes om at både arbeidet for tyskerne og ikke minst hjelpen fra slavearbeiderne var med på å grunnfeste mange solide familieformuer i landet vårt.
Det er Norsk Hydro som får smellen i denne filmen selv om selskapet i dag har vært svært imøtekommende og åpnet sine arkiver for filmmakerne. Filmens handling tar utgangspunkt i den påtenkte produksjonen av lettmetall for den tyske flyproduksjonen. Det er et faktum at Norsk Hydro her samarbeidet med IG Farben som produserte giftgassene som ble bruk i de nazistiske masseutryddelsesleirene og også hadde sin mann i Hydros styre. Filmen åpner med en kort scene i War Office i London: amerikanerne vil bombe Herøya og dermed sette en stopper for den norske krigsproduksjonen for nazi-Tyskland. En representant for Norge får satt en midlertidig stopp for det under henvisning til at da ville i så fall flertallet av nordmenn gå over til nazistenes side. Imidlertid blir en norsk agent (Kåre Conradi) sendt ut fra London for å forsøke og skaffe seg informasjon .
Dernest blir filmen en effektiv fiktiv thriller. Vi møter nordmenn, medløpere og NS-folk, som intrigerer med og mot hverandre, ofte med voldelige konsekvenser. Likeledes på tysk side. Snyltere som skal berike seg både på norsk og tysk side, blir faktisk hovedmotstandere i denne filmen. Under det hele ligger åpningsscenarioet fra War Office.
Sånn sett må filmen ha ros for å styre unna de fleste tabloidene og stereotype skildringene av krigen. Men vi må ærlig talt innrømme at vi hadde et visst strev med å holde styr på hvem som skjøt hvem og hvorfor i filmens sluttscener.
Lene Nystrøm imponerer sterkt i hovedrollen som nattklubbsangerinnen. Hun har fordelen av å opptre i en rolle som ligger henne svært nær men hun er imponerende sterk også i filmens øvrige scener.
To meter lange Götz Otto spiller den tyske sikkerhetsoffiseren med interesser både i det ene og det andre, ikke minst i nattklubbsangerinnen som han også vet arbeider som informant for motstandsbevegelsen.
Torgeir Fonnlids Vidkun Quisling er forbløffende portrettlik. Fabelaktig godt sminkearbeid!
Filmens utendørsscener er tatt oppp i Ungarn. Så før du slipper å bry hodet med hvor i regjeringskvartalet opptaket er fra skal du vite at dette er bygninger med samme arkitektur i Budapest. Filmen viser tekniske effekter og forbløffende trick-opptak vi ikke altfor mye opplever i norske filmer.
Det er en effektiv thriller vi opplever. Noen ganger og særlig mot slutten må vi nok innrømme at det handlingsmettede og overfladiske tar over. Som å gå på høyhælte sko i pukksteinen på skinnegangen over mot Sverige. Men sånt plukk spiller svært liten rolle for helhetsoplevelsen: en absolutt severdig film med viktige temaer som trengs å belyses. Og spennende!
Det er laget en svært flott bildebok om denne filminnspillingen. Boken bringer dessuten en fyldig dokumentasjonen om brakkebaronene og krigsprofitørene, krigsfangene og norske kvinners innsats i motstandsarbeidet.
