Nasjonalgalleriet 27.10.07-06.01.08
Eldre utenlandsk kunst før 1915
Nasjonalgalleriet har åpnet opp velvene og tatt fram noen av sine bilder som de har kategorisert som eldre utenlandsk kunst før 1915. Det vil si, det er ikke så veldig gammel kunst vi får se. Når man går mindre enn hundre år tilbake kan man neppe snakke om gammel kunst, det er en tid hvor uttrykket herjer som verst og merkelige sinnsbevegende ansikter dukker opp, selv om ekspresjonismen (og Munch) er holdt unna denne utstillingen. Men som med sine tidligere utstillinger av klassisk kunst gjør også disse bildene stort inntrykk der de okkuperer nesten hele førsteetasjen av museet.
Det som slår en er at Nasjonalgalleriet har i hende mye kunst som godt kunne bli tålt å bli framvist noe oftere, eller kanskje permament. Men det er kanskje noe vi må vente på til rette vedkommende myndighet har fått fingeren ut og gir oss et større og mer representativt bygg for landets fremste museumssamling.
Et av bildene som ble sittende lenge i minnet var uten tvil Landskap fra Riesengebirge av Caspar David Friedrich. Dette bildet fra ca. 1835 er på et vis i tradisjonell høyromantisk stil, men i likhet med mye annet av Friedrich peker det også framover mot århundreskiftets oppløsning av normene (les: det figurative) og mot sjelelige konflikter og indre-psykologiske spenninger. Det er et tilsynelatende vanlig landskap men i bildet oppløser landskapet seg i stadig blånende ås- og fjellrygger mot det fjerne. Et slikt bilde forteller mye.
Utstillingen er delt inn i seksjoner: kunst fra Italia, Frankrike, Tyskland-Nederland og til slutt en egen sal viet temaet Drømmen om antikken. Blant de italienske bildene slåes vi av lysets kraft. Bildene er for det meste i svært store formater.
Selvfølgelig er mesteparten av utstillingen viet fransk kunst. Hovedsalen består av franske verker. Innslaget fra tidsepoken rundt 1900 er stort. Men utenom at mange av disse verkene fortjener å bli vist oftere kunne vi ikke unngå å bli slått av den store kontrasten til de italienske maleriene og hvilken voldsom suggestiv kraft disse hadde med sine kraftige lyskontraster. Faktisk kunne den ‘franske’ samlingen virke litt sammenrasket i sammenlikning. Noe henger det også muligens sammen med at endel av disse bildene rett og slett begynner å bli ‘gamle’.
Den klart mest interessante delen av utstillingen er der man går etter temaet og drømmer om antikken. Klassiske bilder i enhver forstand. og bilder du også kjenner igjen. Cranachs drømmer om paradiset hører også hjemme her, bilder han har malt en rekke av med samme motiv, lekende nakne nymfer og unge gutter, plaskende i vann, fred og idyll slik man forestilte seg det på 1500-tallet.
Om denne utstillingen ikke har samme kraft som den overveldende landskapsutstillingen fra Norden, er det likefullt en utstilling som gjør et solid inntrykk. Bare Friedrich-verket er verdt et besøk i seg selv.
