En cubansk slaves beretning

Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 13.1.2012 Henze: El Cimarrón, med: Gregg Baker, regi: Lars Kaalund

Esteban Montejo var en legende på Cuba. Han var rømt slave på 1800-tallet og deltok i kampene mot den spanske kolonialmakten. Senere ga han også sin stemme til kampen som kom til å følge, mot yankeene og deres medløperes utplyndring av Cuba. Han oppnådde den utrolige alder av 113. Beretningen om hans liv ble nedtegnet på 1960-tallet og komponisten Henze møtte ham i en alder av 109. Han ble både fascinert av mannens historie om sitt liv og ikke minst av selve personen.

Dette inspirert ham til å skrive en opera om hans liv, en uvanlig opera for den er skrevet for én sanger og tre instrumentalister på henholdsvis gitar, fløyte og slagverk. Hensikten skjønner vi raskt. Den tette instrumenteringen skal bygge opp om mannens historie som delvis framstår i form av tale, tale-sang eller ren sang. Dessuten skal instrumentene illudere lyder fra naturen, lenkerasling og annet som tradisjonelle fioliner vanskelig kan framstille men også gi hint om mer folkelige former som mambo’en.

Det er blitt en fascinerende fortelling. Vi går gjennom arbeidet på sukkermarkedene, rømninger og tilværelsen ute i fjellene som rømling hvor han gjør religiøse betraktninger om guder og ånder. Til slutt oppheves slaveriet men kampen mot kolonimakten Spania gjenstår. Den blir hard og voldsom, men seierrik. Siste del handler om den nye tid, det nye århundret med nye herrer, yankeene, som selv om de ikke gjenopptar slaveriet holder det kubanske folket nede i et jerngrep med utbytting og hardt arbeid. Mafiaen finner et fristed. I siste scene møter vi Esteban som gammel mann. Rifla har han lagt fra seg men han vil fortsatt svinge sin machete hvis det blir nødvendig.

Instrumentasjonen kan virke noe uvandt og til å begynne med var det vanskelig å komme inn i operaen på grunn av det uvandte lydbildet. Men operaens siste halvdel trollbandt.

Der oppsetningen hadde store svakheter etter min mening var på grunn av noen merkelige regigrep. Dette viste seg særlig før pause. Vi ble fort lei av de tre-fire orkesterpodiene som gle inn og ut av hverandre og en rød løper som ble rullet ut midt i sukkerplantasjen forvirret i høyeste grad. Men så skjer det noe. Etter pause er forestillingen som forandret. Her får vi også en rekke topp-punkt, filosoferinger over solidaritet og menneskenes hjelpsomhet og ikke minst Estebans fascinasjon av kvinner. Et veritabelt slagverksfyrverkeri illuderer den blodige kampen mot kolonimakten, og oppsetningens avgjort sterkeste scener er når Gregg Baker flere ganger står alene på en naken scene og gitaristen følger ham ydmykt i bakgrunnen. Så enkelt og sterkt er det svarte rom og så effektfullt og kraftig blir Estebans historie framstilt! Gregg Baker har den rette skikkelse for en rolle som dette. Han bærer mye av forestillingen, ikke minst med sin stemme.

Hans Werner Henze er en av de fremste samtidskomponistene i Tyskland. Han er bosatt i Italia fordi han oppplever det tyske (tidligere vest-tyske) samfunnet for repressivt mot hans sterkt venstreorienterte meninger. Bare for noen år siden var han festivalkomponist på Ultima-festivalen i Oslo. 80-åringen har skrevet mange sceneverk og hele 10 symfonier. I tonespråket er han av ikke av de mest ytterliggående, selv om han har vært innom de fleste av etterkrigstidens stilretninger.