Varg Veum – falne engler
Norsk film fra 2008 basert på Gunnar Staalesens bok
Med: Trond Espen Seim, Pia Tjelta, Bjørn Floberg, Iram Haq, Endre Hellestveit, Fridtjov Såheim, Per Kjerstad , regi: Morten Tyldum
Er Varg Veum en fallen engel? Er filmene om han bare en fjert i forhold til bøkene til Gunnar Staalesen?
En kan saktens spørre. Den første kinofilmen ble ikke tatt nådig i mot – av kritikerne. Dette er den fjerde filmen totalt, vi har i mellomtiden fått ytterligere to filmer til for DVD og TV. Men publikum vil det anerledes. Varg Veum er blitt en populær skikkelse både på skjerm og i bok.
Denne andre kinofilmen er klart bedre enn den første filmen. Den losslitte Colombo-detektiven er i Trond Espen Seims skikkelse i ferd med å erobre seg plass som et ikon i Norge. Vi savner bare den grå frakken.
Best av alt, du gremmes ikke over at Bergens-detektiven snakker kav østlandsk likesom politietterforskeren. For i denne filmen faller Trond Espen Seim og Bjørn Floberg naturlig inn i denne settingen. Dialektforvirringen fra Pia Tjeltas stavangersk til rockergitaristens nordlandsk tar alldeles ikke oppmerksomheten fra handlingen.
Mye av denne handlingen er sentrert rundt et rockeband og deres eskapader. Varg Veum introduseres til et av flere mord etter å ha møtt gammelkjæresten som nå er gift med en av rockegruppas sentrale skikkelser. Enkle menneskelige faktorer som rusgiftens forbannelser og ungdommens uansvarlige herjinger danner mye av settingen for denne filmen.
Den har en svært sterk åpning. I de første minuttene sitter vi fjetret og følger filmen. Men etterhvert er det likesom intensiteten fra åpningen ikke helt holder seg helt og du må langt mot slutten av filmen for å finne tilsvarende høydepunkt. Men dette er småtterier i den dramaturgiske tilretteleggelsen. Filmen er bra nok.
Den er spennende nok hele veien og den tar atskillig bedre på det særegne i Bergensatmosfæren enn den første filmen. Det skal ikke bare regne og være tåke i Bergen, her er også søle, stressa mennesker og mørk skog. Samt ikke minst sterke og naturlige menneskelige følelser i form av hevn-motiv, ikke bare på et plan men på atskillig fler.
Derfor beveger handlingen seg lag på lag i flere plan mot slutten. Det er likesom ikke bare én skurk i form av én enkelt brutal morder. Her krysser motivene seg på flere plan. Dette gjør at filmen ikke blir en ensidig detektivhistorie med skurk-helt i endimensjonale avskygninger i svart-hvitt. Her er det plass for flere fasetter. Du får sjans til å tenke og kjenne etter hos deg selv også. For det er noe i alle som denne filmen – og Gunnar Staalesens bøker – trekker fram. Du blir ikke uberørt, du vet det er noe som angår oss alle og livet med alle sine skyggesider reflekteres godt i denne filmen.
Selv om mobbegjengen med sine geværer står nesten ubehjelpelig uten å røre på seg i sluttscenen er dette en film som rører sterkt ved oss og angår oss alle. Selv noe som er en detektivhistorie i utgangspunktet kan berøre oss sterkt.
