Miffo, svensk film fra 2004
med: Livia Millhagen og Jonas Karlsson, regi: Daniel Lind Lagerlöf
Det er ikke vanskelig å se forbildet for denne filmen. Ganske raskt går assosiasjonene til den britiske filmen Fire bryllup og en gravferd med Hugh Grant. Men der den engelske filmen er elegant er denne svenske filmen riktig tung og forklarende. Den har en bakgrunnskulisse av atskillig mere alvor, her er en sosiale virkelighet og undertoner som er betydelige og som til tider også kan overstråle filmens lette og romantiske karakter.
Handlingen er forholdsvis enkel. En nyutdannet prest vil gjerne gjøre sin første tjeneste i en av Stockholms problematiske forsteder. Han er ung og idealistisk og vil gjøre sitt for å bidra til at verden blir et bedre sted. Men her ute blant høyblokkene opplever han det meste fra å bli robbet til omtrent å bli totalt neglisjert i sin gjerning.
På sin vei møter han en ung jente i rullestol. Hun og moren er innflyttere og deres Malmø-skarring er en av filmens store farvefaktorer. I tillegg har filmmanus gitt dem roller som utadvendte og humørfylte. Dette kan imidlertid ikke skjule deres status. De befinner seg på omtrent nederste trinn i samfunnet, lever av sosialstøtte og har sine venner og omgangskrets blant fyllikker.
I dette miljøet detter den unge presten inn og det hele ender som det skal i romantiske filmer. Men underveis har vi fått en grundig anskuelighetsundervisning i svensk – og forsåvidt også norsk – sosial virkelighet. Med seg på veien tar også filmen noen ord om borgerlige konvensjoner, dannelse og oppførsel, hvor hult og gjennomsiktig det enn er.
Det varer litt før filmen tar helt av. Men de siste scenene sitter som de skal og ‘den åpne mikrofonen’ i bryllupet er alldeles herlig gjort.
Vi skulle gjerne ha ønsket denne svenske filmen bedre lykke. Den er gjort med et herlig satirisk glimt for øyne, den har de rette ingrediensene i så måte – men greier i liten grad å bringe oss den lune humor og komikk vi husker så godt fra den engelske filmen.
Men absolutt verdt et besøk!
