Nasjonalmuseet i Kunsthallen på Tullinløkka 24.09.2005-16.10.2005
Generator.x
Denne utstillingen er spesiell. Det spørs om dens vil nå ha noe tiltrekningskraft utover de helt sære nerdene. Men de vil kanskje elske en utstilling som dette.
Vi skal ikke dømme på forhånd. Denne utstillingen skal senere ut på vandring land og strand rundt. Ungdom som har et ståsted i dagens mediaverden vil kanskje på en helt annen måte enn del fleste av oss andre gripe denne utstillingen og ta den for hva den er. Dessuten må man bare innrømme at man kanskje er blitt for gammel for slikt som dette.
Tittelen antyder ganske klart hva det dreier seg om: det er generasjonen x – den nye som har kommet – som utnytter datamediet for hva det er verdt til å skape kunstverk. Selve tanken er fascinerende. For hvilke muligheter gir ikke dataverktøyet dagens kunstner?
Men her må vi ærlig talt innrømme at hverken tilretteleggingen av utstillingen eller det som presenteres fenget noe særlig hos denne anmelderen. Vi må likevel innrømme at ikke alt var på plass da den ble presentert for pressen. Men det viktigste skulle være her og utstillingens idé er behørig presentert.
Førsteinntrykket var: når kunstnere tar sats og skal bruke dataverktøyet og muligheten for å manipulere uttrykket – opphøyd til et kunstverk i dag – må vi melde pass. Det vi så var atskillig fattigere i uttrykket og langt mindre interessant enn det som ble presentert som visuell datakunst for skjermene våre i hvileposisjon – for ti år siden! Og i kommersiell sammenheng. Jeg gjentar: for ti år siden. For det som ble presentert den gangen var langt mer interessant enn hva vi ser på denne utstillingen. Dataalderens muligheter den gangen ble grepet med entusiasme. Forvridde psykedeliske symboler fløy over skjermene våre, ofte i galskap og totalt uten hensikt og formål. Bare det ene, de skulle gi dataskjermene våre interessante og levende bilder mens de ‘hvilte’.
Det er kanskje denne galskapen jeg savner. Denne utstillingen blir for spesiell, vitenskapelig og organisert. Det er ikke interessant lenger å kjempe kildekodenes sak eller trekke streker mellom de millioner av koblinger som finnes i en harddisk og utsette den for andre manipuleringer i tegnet uttrykk. Jeg kan ikke unngå å tenke på sekstitallet da serialistene drepte det åpne musikalske uttrykket gjennom sine krav til matematisk formalisme og strukturer. Ser vi det samme i dag?
