BEOWULF
Regi: Robert Zemeckis
Manus: Neil Gaiman og Roger Avary
Skuespillere: Ray Winstone, Angelina Jolie, Anthony Hopkins, John Malkovich, Crispin Glover og Robin Wright Penn
Musikk: Alan Silvestri / Produksjonsselskap: Warner Bros.
Spilletid: 1 t. 54 min. / Aldersgrense: 11 år
Å nei, enda en datafilm full av dukkelignende plastfigurer med døde øyne”, tenkte jeg først. Du kan tro jeg ble positivt overrasket. Beowulf viste seg nemlig å være den mest fornøyelige kinoopplevelsen min på lenge. For noen år siden, uttalte regissør Robert Zemeckis (Back To The Future-filmene) at han skulle vie karrieren sin til animasjonsfilmer fremover, og slutte med spillefilmer. Han er blant de beste regissørene Hollywood har å by på, så det var trist å høre. Og tristheten ble kraftig forsterket da han lagde den forferdelige tegnefilmen The Polar Express. Men nå er det en glede å meddele at Zemeckis endelig har klart det -han har lagd en fantastisk, klassikerverdig animasjonsperle.
Danmark blir terrorisert av monsteret Grendel, og Kong Hrothgar får hjelp av den hardbarka krigeren Beowulf til å bekjempe det. Men monsteret er ikke den eneste fienden deres. Grendel har nemlig en sint og svært forførersk mor (som hater å bruke klær).
Aller først: Animasjonen og effektene er skremmende bra (!) og du kommer helt sikkert til å kjenne igjen ansiktene til Anthony Hopkins, John Malkovich, Robin Wright Penn og Angelina Jolie. Rollefigurene har nemlig blitt ”tegnet” over de ekte skuespillerne. Og vet du hva? De spiller faktisk veldig bra. Den eneste du ikke kommer til å kjenne igjen på utseendet, er Ray Winstone som spiller Beowulf. Karakteren hans er, i motsetning til Winstone i virkeligheten, slank og muskuløs. Men han har jo en fantastisk stemme som passer perfekt til den tøffe krigeren, enslags blanding av Russel Crowe i Gladiator og Kong Leonidas i fjorårets knallfilm 300. ”I AM BEAAH-WUFFH!!” brøler Winstone så det jomer, med en stor og røff stemme, som får hvert eneste hårstrå i publikum til å reise seg. Fantastisk.
Filmen er basert på et gammelengelsk dikt fra 700-tallet, og det regnes som engelsk litteraturs begynnelse og landets nasjonalepos. Men ikke tro at filmen er ment for tippoldermora di og kjedelige professorer av den grunn. Sverd, spyd og skipsmaster kommer brasende mot deg, og innimellom får du følelsen av å måtte dukke, spesielt hvis du er så heldig at du får sett 3-D versjonen. Jeg ble nesten rørt til tårer av den fantastiske teknologien som nærmest spratt ut av lerretet. 3-D effekter har alltid vært litt halvveis, spør du meg. Litt tåkete. Litt frustrerende. Altfor utydelig. Og ikke noe særlig moro. Men 3-D effektene i Beowulf er virkelig banebrytende. Og viktigst av alt: Blanke, fine og helt krystallklare, med en bildedybde som kommer til å gi deg bakoversveis. Dette her er nemlig ikke sånn derre 80-talls vås med pappbriller, hvor du får se 2-3 cheezy effekter med en liten ball som spretter mot deg. Å nei du, HELE filmen vokner nemlig til live her, og før du vet ordet av det, befinner du deg inni filmen sammen med Beowulf & Co. Du flyr blant trærne, du svømmer med monstre, du fester i folkemengder og du kan nesten rekke ut hånden og ta på A(aah)ngelina Jolie.
Filmen har den samme episke følelsen som Ringenes Herre og brutaliteten til 300. Men dette er ikke bare en høylytt fortelling om sverd, magi, demoner og helter. Selv om filmen er ganske blodig, er det den følelsesmessige delen av filmen som røsker hardest tak i deg. Det er rett og slett en fordømt god- og rørende story om sårbarhet og mennesklige svakheter. Beowulf er helt klart en film som vil bli husket, og flere av scenene er allerede klassiske. Filmen er spennende, morsom, kul og sexy – en fest for øyet fra start til slutt, spesielt i 3-D.
