Et ærlig portrett

Cornelis
svensk film fra 2010
med: Hans-Erik Dyvik Husby, Malin Crépin, Helena af Sandeberg, David Dencik, Johan Glans, Vera Vitali, Regi: Amir Chamdin

Det var mange som var enn skeptisk til at norske Hans-Erik Dyvik Husby, kjent som Hank von Helvete i bandet Turboneger, skulle framstille den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk (1937 – 1987) i storfilmen om ham selv om hans ganske nylig har gjort stor suksess i Jesus Christ Superstar-musikalen på Det Norske Teatret..

Men for å si det rett ut: dette var en overbevisende portrettering. Jeg følte at det overhode ikke var noe galt at svenskenes store visehelt og nasjonaltrubadur fikk norsk gestaltning. Det meste stemte, fra det flotte mimearbeidet da Cornelis Vreeswijk sang originalt på lydsporet i filmen og Hans-Erik Dyvik Husby mimet til, til det fysiske: kroppen og skikkelsen var perfekt, rund som en tønne som originalen, gemytlig, trivelig, rask og frekk i replikkene, fandenivoldsk – men også sårbar. Det som kanskje imponerte mest var hans svenske uttale, han hadde fått en svært overbevisende sveis på sin stockholm’sk.

Sveriges populære trubadur var opprinnelig født i Holland men kom til Sverige som 12-åring. Han utdannet seg som sosialarbeider og kom inn i kretsen av radikale og øltørste trubadurer som stilte seg opp i bakgårdene på Söder i Stockholm for å spille inn penger til en øl eller to. En av disse var Fred Åkerström som også får en bred framstilling i denne filmen. I hans skikkelse burde David Dencik få en ekstra pris. Filmmakerne har også fått med seg den ikke uvesentlige detaljen at den overbeviste venstreradikaleren Fred Åkerström(Kfml-r) alltid satte pris på å ha på seg velkledte klær, ren skjorte og jakke (se bildet fra Vietnam-demonstrasjonen under).

Etterhvert fikk visene hans en utrolig popularitet. Ikke bare i Sverige mens også i Norge. Hans plateutgivelser på 60-tallet tilhører noe av det aller fremste i svenske og nordiske viser. De ga også en ny dimensjon gjennom sin rett-på-sak framstilling og sine saftige kommentarer. Han gjode mye bruk av en slags blues-stil og var her kompet av noen av svenskenes beste musikere. Forbilder kan man finne hos sosialt engasjerte amerikanske blues-sangere som Josh White og Leadbelly, eller hos fransk chanson i Brassens. Men han var også en fremragende dikter og fikk utgitt flere diktsamlinger til svært positiv kritikk. I svensk visetradisjon vil han for alltid stå på linje med Bellmann og Evert Taube.

Ikke minst var han røff og frekk i tekstene. Horer og kriminelle får en langt annen framstilling enn det som det offisielle Sverige den gangen mente var akseptabelt. Dessuten var han sterkt politisk engasjert og var ikke taus i å uttrykke sin mening om det han mente var urett og urettferdig. Ikke bare i Sverige men også ute i verden.

Undertegnede var en av dem som tok i mot ham første gang han skulle spille på en stor konsert i Oslo. En sterkt fyllesjuk trubadur nærmest ramlet av natt-toget fra Stockhom og første post på programmet var å skaffe ham en øl på tross av den tidens strenge norske alkoholrestriksjoner så han kunne få nervene noenlunde under kontroll før kveldens konsert i Samfundssalen.

Cornelis Vreeswijk fikk etterhvert status som en slags nasjonaltrubadur i Sverige. Men han fikk problemer på flere hold. Alkoholkonsumet førte flere ganger til problemer med avtaler og politiet og han måtte sitte inne for fyllekjøring flere ganger. Etterhvert ble det også problemer med piller og ubetalt skatt. Hans livsførsel var heller ikke preget av den akkurat normerte A4-tilværelsen. Filmen har tatt med en episode hvor han i sinne gikk løs på to transvestitter med kniv etter at han hadde trodd at han hadde fått to ‘damer’ i senga.

Han døde av kreft bare 50 år gammel. Heller ikke de andre trubadurene i Söder-gjengen fikk noen utpregete lange liv. Såvidt jeg vet er det bare en av dem igjen i dag.

Filmen gir et usminket bilde av hans liv og karriere. Nedturene med fyll, narkotika, politi og pillemisbruk legges det på ingen måte skjul på men filmen fanger også opp de strålende oppturene hans med fantastiske konserter foran et jublende publikum som Roskilde-konserten i 1987.

Miljøet i Stockholm på 1960-tallet er levende gjengitt. Vi får også noen hopp tilbake til hans barndom i Holland og særlig en opplevelse hvor han under den tyske okkupasjonen ble tatt med av politiet.

Sønnen hans Jack, framstilt som ‘prinsen’ i visene hans, har også en sentral plass i filmen. Han har også medvirket på manus-siden, laget noe musikk til den og bidratt med råd og hjelp til Hans-Erik Dyvik Husby.

Det er først og fremst en ærlig film og det er en film som går godt inn under huden på Cornelis Vreeswijk. Men først og fremst er det spillet til Hans-Erik Dyvik Husby som imponerer.

Gå og se den!