Walk the Line
Amerikansk drama fra 2005
Regi: James Mangold
Manus: Gill Dennis, James Mangold
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Reese Witherspoon, Ginnifer Goodwin og Robert Patrick
Distribusjon: Fox Films AS Lengde: 2 t. 16 min. Aldersgrense: 11 år
Walk the Line viser hvordan Johnny Cash gikk fra å være en selvdestruktiv artist, til å bli den legendariske “Man in black“.
Vi møter først Johnny Cash som 12 åring. Så, etter en viktig hendelse i hans liv, spoler regissør James Mangold (Copland og Girl Interrupted) nesten ti år fremover i tid. Cash starter et band med to mekanikere – og etter en vellykket audition, befinner han seg plutselig på turnè med blant andre Jerry Lee Lewis, Elvis Presley og June Carter. Cash blir en populær artist, og selger flere plater enn Beatles. Men tøffe opplevelser, et ukontrollerbart raseri, fristelser, piller og alkohol kaster snart en mørk skygge over ham. Det eneste som kan lyse opp livet hans, er den den muntre og fargerike June Carter – men deres flammende kjærlighetshistorie er ikke en enkel en…
Musikalsk sett er Walk the Line en fornøyelse. Noen av konsertene (spesielt den historiske opptredenen i Folsom Prison) er så bra at du får gåsehud. Ikke bare på grunn av musikken – men på grunn av regien, skuespillerne og stemningen. Sjelden vekker musikkfilmer den berusende følelsen man får på konsert, men Walk the Line klarer det forbasket bra.
Hver eneste strofe i filmen blir sunget av hovedrolleinnehaverne Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon, hvilket i seg selv er forbløffende. Om de to noensinne blir lei av Hollywood-livet, bør de reise rundt på turnè sammen. Phoenix gjør en så fabelaktig jobb i hovedrollen, at det er vrient å forestille seg noen andre som Johnny Cash. Han har tydeligvis omfavnet rollen med hele sitt hjerte, og fortjener å svømme i priser. Med dyyyp stemme, både av og på scenen, etterligner han ikke bare den legendariske artisten – Joaquin Phoenix er Johnny Cash.
Reese Witherspoon er glimrende som June Carter. Hun har overhodet ingen problemer med å skifte fra komedie til rørende drama i en og samme scene, og innimellom er hun faktisk så god at du tror filmen handler om henne. (“And the Oscar goes to…”)
Walk the Line har noen likheter med fjorårets Ray (historien om Ray Charles), da begge filmene handler om avdøde musikere. Men musikken er tydeligvis annerledes her, og Walk the Line har en drivende historie som Ray manglet. Walk the Line er ikke bare en “La-oss-dyrke-en-avdød-artist“-film, og den er mer enn bare en “musikk-leksjon“.
Denne filmen vil få deg til å juble, gråte og muligens trampe i takt med musikken. Selv om du ikke liker, eller har noe forhold til Johnny Cash, vil du garantert falle pladask for Walk the Line. Det er en klassiker som vil markere seg i historiebøkene som en av de beste biografiske filmene noensinne.
