Private
italiensk dokudrama fra 2005
med Mohammad Bakri, Lior Miller, Areen Omari, Tomer Russo, Hend Ayoub, Karem Emad Hassan Aly, Marco Alsaying, Sarah Hamzeh, Amir Hasayen, Niv Shafir, Sahar Lachm
Regi: Saverio Costanzo
Denne filmen er av sikkerhetsgrunner spilt inn i Italia. Men bakgrunnen for den bygger etter sigende på en sann historie: en dag tramper israelske soldater inn og annekterer et palestinsk hus. Soldatene tar andre etasje og lar familien sove innelåst i stua i første. Om dagen slipper de ut og får anledning til å gå på skole og jobb. Familiens liv blir underlagt militære regler.
Faren i huset er lærer. Han er imot all vold og innprenter gang på gang familien sine Gandhi-setninger om å vende det andre kinnet til. Men okkupasjonen viser også hvordan familien blir splittet. Faren er en sann patriark. For ham er ordenes hans lov, og de skal følges. Hån tåler ikke uenighet.
Soldatene snur denne verdenen opp-ned. Hele familien reagerer på forskjellig vis selv om de tilsynelatende følger patriarkens bud. Det går så langt at den ene halvvoksne sønnen er i ferd med i det skjulte å forberede en terroraksjon mot soldatene i huset uten at de andre vet noen ting. Bare en knivsodd er fra å utløse den rene katastrofen.
Vi forstår denne femtenåringen svært godt. Gjennom hans sinn forstår vi også den fortvilelsen som preger palestinsk ungdom i dag: det er så å si umenneskelig å ikke gjøre noe mot en slik okkupasjon som berøver deg dine mest elementære behov. Du blir tråkket på og utslettet som menneske, selvrespekten skal ydmykes på det groveste. De andre medlemmene av familien har også ulike måter å reagere på mot denne okkupasjonen. Intet forløper som det skal. Unger har sin egen verden, de er oppfinnsomme og finner utveier.
Filmen er svært tett filmet. Kameratet er håndholdt og vinkelen preges ikke akkurat av studio. Gjennom den svært nærgående vinklingen kommer vi den palestinske familien tett inn på livet, vi kommer inn i deres sinn og deres følelsesliv. Filmen er subjektiv for det er ingen tvil om hvor sympatien ligger. Dens styrke er at den river tilskuerne med på den fortvilelse som mange i Palestina må føle i dag.
Men de israelske soldatene er ikke entydig tegnet. Faktisk opptrer de også med delte sinn. De fleste av dem er som ungdom flest, opptatt av jenter, fotball og en av dem spiller fløyte. De konfronteres også med krigens strenge lov og autoritetens hardnakkete disiplin.
En film som ikke underholder. Men den har sin hensikt. Den vekker deg og får deg til å ta standpunkt.
