Nasjonalgalleriet 12.10.2012 – 20.1.2013. Emil Nolde – jakten på det autentiske.
Det er et uttrykk i frodighet og farger som dominerer Nasjonalgalleriet med den nye utstillingen med bilder av Emil Nolde. En av de fremste tyske ekspresjonistene presenteres her i den største utstilling med ham noensinne i Norge.
Skjønt tysk, han var like mye dansk. Født av danske foreldre og vokst opp i grenselandet Danmark-Tyskland og flyttet gjennom sin levetid fram og tilbake over grensen etterhvert som den ble flyttet. Men han regnet seg som tysker. Slik sett var han en ekspresjonist som var nordisk tvers gjennom. Mange av hans bilder skildrer nettopp landskapet og lyset, det flate marsklandskapet og havet og bølgene – Nordsjøen slik vi kjenner den.
Han er også kjent for sine nazisympatier før krigen. Kanskje drevet av en ytterliggående nasjonalisme så han på ekspresjonismen som uttrykksform som ‘ekte tysk’ og han var krass i sitt syn på jødene. Han tok tilhold i slagordet ‘ekspresjonisme er tysk’ i og med at han så på dette kunsstuttrykket som resultat av noe ekte nasjonalistisk – og der var jødene ifølge ham et fremmedelement. En noe merkverdig tolkning av kunsten vil vi si i dag all den stund ekspresjonistiske kunstnere var de som ble hardest rammet av nazistenes forbud utover 1930-tallet. Men det skal ikke stikkes under en stol at ledende nazipolitikere, blandt dem Goebbels, også kunne ty til slike bastante og snodige formuleringer i starten av sin karriere.
Mange av dem likte også Noldes kunst og hadde ham på veggen privat. Men det kunne ikke forhindre at Nolde havnet på listen over såkalt degenerert – entartet – kunstner på 1930-tallet. Alle hans verk ble inndratt og han ble forbudt å utøve malerkunsten, selv privat. Han ble den mest forfulgte dalevende kunstner i nazi-riket. Likevel malte han i det skjulte for Gestapo og arbeidene hans fra denne perioden kalte han umalte bilder.
Denne svarte flekken i kunstnerens liv blir trukket fram på denne utstillingen og det vil også i utstillingsperioden avholdes en rekke seminarer over dette temaet. Det må likevel sies at han i etterkrigstiden er blitt kraftig rehabilitert nettopp fordi naziregimet forbød hans kunst.
Det er kraften i uttrykket hans og fargene som gjør bildene hans til en spennende opplevelse. Her slår kraftige virkemidler til, gjerne i signalfarger med det gule som ofte toneangivende.
Utstillingen viser et bredt utvalg av bildene hans fra alle epoker. Inntrykk fra det fjerne østen går igjen i mange av hans arbeider etter en lengre reise han foretok i årene rundt 1915.
Når vi ser bildene av ham vil assosiasjonene uvergelig gå til Edvard Munch. Den norske maleren var et av forbildene hans og de møttes også. Men noe utdypende vennskap dem i mellom kan vi ikke snakke om.
Noldes kunst nærmest slår oss i bakken med sin farge- og uttrykkskraft. Det er en frodighet over ham i hele hans femtiårige aktive kunstnerliv som gjør at en utstilling som dette er neppe noe du kommer upåvirket fra.
