Etter Bjørvika – en ny tidsregning

Vi kan snakke om en helt ny tidsregning: før og etter Bjørvika.

Før 2008 var det slik som Mariss Janssons mange ganger klaget over. Norge og Oslo lå i utkanten av Europa og mange vegret seg for å dra opp hit på kanten mot Nordpolen. Nå rett før åpningen i april ser vi noe langt annet. Norge og Bjørvika er blitt et tyngdepunkt i en nord-akse hvor vi ser Wien og München i den andre enden. Med ett slag er Oslo blitt attraktivt, vi er ikke lenger i utkanten.

Når Elbe-hallen åpner i Hamburg åpner om få år vil det bli ennå tydeligere. Vi vil få et tyngdepunkt i Nord-Europa hvor Oslo vil bli av de mest populære stedene å spille.

Vi har knapt kommet oss over innflyttingen i det nye operahuset i Bjørvika før vi gleder oss umåtelig til april – og åpningen. Vi registrerer at dette er mer enn et flott hus som vi ikke har sett maken til i hele Norges historie, og knapt i hele Europa. Allerede nå ser vi konturene av at Norge blir noe helt annet etter Bjørvika.

Motstanderne av operabygget har hele tiden påpekt at det ikke er faktisk grunnlag for opera i så store dimensjoner som skal til for å fylle Bjørvika. Det har de til en viss grad rett i. Opera i Norge har ingen store tradisjoner. I motsetning til våre naboland har vi så å si ingen operahistorie. Sangkunsten står heller ikke så rotfestet ute på landsbygda som i Finland.

Men de 49 årene på Youngstorget har vist at opera – i motsetning til de store teatrene – har hatt en forunderlig evne til å trekke til seg alle deler av folket. Selv med all den glamouren som operapremierer fører med seg er det ikke den brusende champagnen, de staseligste kjolene og dyreste pelsene som har tiltrukket seg oppmerksomheten. Går man til en publikumsundersøkelse vil man se at operaen – i motsetning til eksempelvis Nationaltheatret – oppsøkes av et typisk snitt av gjennomsnittsbefolkningen i landet vårt. Det er altså ikke bare den 40-årige selvstendige kvinnen bosatt et sted rundt Frognerparken som kler seg i nyvasket dongery for å se La traviata. Nei, her har vi møtt kontorsekretæren fra Moss som har tatt med seg sine kolleger og venninner på sesongpremieren på Madame Butterfly.

Vi har de siste årene hatt et voldsomt oppsving av regional opera. Kristiansund er nesten blitt en institusjon og de stadige kranglene i Bergen mellom stivbeinte operaentusiaster – noe som har satt opersaken i vestlandshovedstaden mange tiår tilbake – ser nå ut til å være forbi. Men opp spretter lokal opera en rekke steder rundt i landet, mange av dem også på historisk grunn. Vi kan nevne Ringsaker, Trøndelag, Halden og Agder. Her er et potensiale som Bjørvika kan høste rikt av.

Men selv med dette kan det bli for tynt – som vi har sett i Finland. Der cruiset den nye operaen i Helsinki de første årene etter 1995 på en medgangsbølge av store dimensjoner. Særlig fra distriktene kom det inn busslast på busslast til forestillingene. Men så begynte det å gå trått og i forrige sesong måtte programmet grovt amputeres med spillestopp i flere måneder for å “spare” penger.

Vi tror ikke noe tilsvarende vil skje her hjemme. Etter rusen de første sesongene – slik København også har opplevd det – er vi i tvil om at vi vil få tilsvarende problemer her hjemme.

De skeptiske har helt rett i at opera ikke har noen tradisjon og stor historie i Norge. Problemet har derfor vært: hvordan fylle huset kveld etter kveld? Det er i utgangspunktet ikke stor nok operainteresse i Norge til det. Den store salen tar 1300 publikummere – og det er mye. I tillegg er det to publikumssaler til i Bjørvika.

Vi har jo selvsagt dansen, vil noen si. Ja, det er riktig. Men balletten har et ennå tynnere grunnlag i landet vårt enn opera.

Derimot ser vi konturene av noe langt annet – og større. Det er ikke bare et operahus som reiser seg. Det er et kulturhus som vil bli storstue for kulturvirksomheten i Norge i mange tiår framover. Og også danne et tyngdepunkt i en ‘nord-akse’ som vil omfatte Hamburg – såvel som København, Gøteborg, Stockholm og Helsinki.

Lenge før byggingen var ferdig meldte interessen seg. Verdens fremste artister og symfoniorkestre har nærmest stått i kø for å spille i Bjørvika. Plutselig er Oslo Konserthus redusert til noe nær ingenting. Inntil videre er det et sted for Oslo-filharmonien. Men hvor lenge vil det vare? Allerede nå er orkesteret booket inn for konserter i Bjørvika. Om det skal seile tvers over havna vil framtiden vise.

Men vi ser mer. Allerede nå vil Oslo Kammermusikkfestival flytte inn i august. Og det spennende med Middelalderparken bare et par hundre meter unna og landets største rockefestival på slutten av sommeren trigger tanken på noe virkelig stort….

Nå begynner de katastrofale konsekvensene av Oslo Kommunes feilslåtte politikk med markedstyrt kultur og et konsertlokale hvor Fremskrittspartiet bestemmer, i stor grad å melde seg. Oslo Konserthus kan om kort tid bli mindre enn en parantes og kanskje ende opp som en storstue for businessseminarer og “markedsstyrt” kommersialisme på dagtid.

Vi ser en grell anskueliggjøring av denne holdningen, hvordan det kommunale Oslo Havnevesen hvor Fr.p. er med på å bestemme i altfor stor grad, mener de ‘eier’ området rundt operaen i Bjørvika og vil fortsatt bruke det som havneområde til lagring av containere og parkering av trailere. Så lenge det varer. For all anstendighet tilsier at slike ‘storbyhavn’-eksesser ikke vil få lov til å breie seg så veldig mye lenger.

Operahuset er foreløpig bare et hylster. Det gjenstår å fylle det opp, skape sjel og innhold. Vi er ikke i tvil om at det vil skje: mange vil bli entusiastiske og slutte opp om Bjørvika.

Vi kan i virkeligheten snakke om en ny tidsregning: før og etter Bjørvika.