Lønsj
norsk film fra 2008
Med: Aksel Hennie, Pia Tjelta, Ane Dahl Torp, Bjørn Floberg, Nicolai Cleve Broch, Ingar Helge Gimle, Kyrre Sydness, Anneke von der Lippe, Jan Gunnar Røise, Birgitte V. Svendsen, regi: Eva Sørhaug
Første scene: Schweigaards gate. Et middelaldrende par kommer over jernbanebrua i bil, sannsynligvis fra fest eller et utested. Det er sent natt og de ser ikke fotgjengeren som krysser gata. Dermed blir det kollisjon og mannen ligger livløs i gata.
De er arkitekter, hun føler at livet, mulighetene og karrieren er i ferd med å ebbe ut. Han opplever henne som mer og mer en klamp rundt foten. Samtalen deres utspiller seg i nesten bisarre former, hva skal de nå gjøre? Han vil at de skal bytte plass i forsetet og at hun påtar seg skylden siden hun har drukket mindre alkohol enn ham.
Neste scene: Frogner. Blomster og full sommer. Vi møter Leni og hennes far som har holdt henne innestengt i så å si hele hennes voksne liv. Han er opptatt av at hun har hatt fast avføring om morgenen slik at de ‘holder seg sunne’.
Neste scene er rett nedenfor Ekeberg, men skal være på Frogner. En måke slipper en kladd på jakka til rotete Christer som er en håpløs drømmer og prosjektmaker som ikke får orden på livet sitt. Han tar seg inn i nabooppgangens vaskekjeller for en hurtigvask, men vaskemaskinen stopper og Christer forårsaker fullt strømbrudd i oppgangen. Det fører til at Lenis pappa dør etter et besøk i sikringsskapet i etasjen rett over.
Så tar fortellingen fatt. Små episoder utløser en fortelling hvor sjebnene til flere persopner knyttes sammen. Vi må ikke la oss bry med utecastingens fantasi med å ty til altfor lett gjenkjennelige Oslo-steder. Det er i og for seg ikke noe stort problem, Schweigaards gate er nattestid i ferd med å bli landets nye utestudio med allerede to filmer i år på samvittigheten – og flere vil følge. Men for kravene til enhet i handlingen og noenlunde realisme kan det være et brudd.
Nå er heldigvis denne filmen langt fra realistisk. Den er lagt opp i en fabulerende stil og foregår mer i et halvt surrealistisk landskap enn i en episk fortalt realistisk verden. Det som knytter historiene sammen er små tekstlige avsnitt om begivenheter som baller på seg mere forviklinger – og dermed setter den en stemning hvor vi ikke brys så altfor mye med at det vi ser ikke helt rimer med med kravet til handlingens enhet. Men én scene vil vi likevel sette fingeren på. Leni – Ane Dahl Torp – har et brennende ønske om å foreta et bad når hun endelig har sluppet ut i en verden der alt bare er forvirrende. Hun tar en svømmetur på Huk i noe som skal være øs plaskende regnvær. Men solglitteret rundt henne og det tidlige glinsende motlyset i Bundefjorden bak henne avslører at det må være en merkelig liten regnsky akkurat rett over henne.
Nåvel, dette kan vi ikke la oss bry altfor mye med. Heller ikke at seilbåten klar for jordomseiling ligger fortøyd på Honnørbrygga som en annen fornem monarkistisk farkost. Dette er en slags novellefilm med mange delvis fortalte, delvis ufortalte historier – som alle er bundet sammen i et løst nett. Noe av handlingens sentrum er lunsjbaren Lønsj som også gir filmen dens tittel.
Foruten det sosiale tilfellet Leni møter vi altså den lett femine Christer – i skikkelse av Aksel Hennie. Pia Tjelta spiller Heidi som er mor til en liten baby og bor sammen med Odd, som er en drittsekk av en mislykket eiendomsmekler uten egentlig å ha penger. Heidi kommer farlig nær prototypen av en ung mor som kues under drittsekkens mange usmakelige sider, ikke minst vold. Tross dette gir Pia Tjelta et sterkt portrett, og si hva man vil, men hun har i hvert filmens største utringning (hennes egne ord).
Det er særlig disse tre de lett sammenfallende historiene dreier seg om. Tre av norsk films mest kjente skikkelser gir gode portretter av de personene de framstiller – og de bærer mye av filmen. Men persongalleriet er stort og vi møter et stort antall skuespillere som alle gir glimrende innspill i den verden de skal framstille.
Lønsj er en fabulerende film. Det er ingen rett-fram-historie. Med sidesprang og assosiasjoner hopper den fra det ene til det andre. Dette er også filmens styrke. Vi får små treffende portretter av menneskene som lever i denne verden, og noen ganger treffer de svært bra. Måkeskitt utløste på sett og vis alle de uforutsatte begivenhetene – fortellingene – i denne filmen og måker setter også sitt groteske preg på avslutningsscenene.
Det er den fabulerende tonen som gjør dette til en svært bra film. Den treffer i alle sine små portretter og den evner å løfte det realistiske ut i en litt mer forvirrende og småsurrealistisk verden. All ære til spillefilmdebuten til Eva Sørhaug!
