Fellinis 8 1/2 (Otto e mezzo )
italiensk film fra 1963
Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Anouk Aimée, Sandra Milo, Rossella Falk, Barbara Steele, Madeleine Lebeau regi: Federico Fellini
Regissørenes film, i hvert fall Fellini‘s film. Sjelden omjublet og mottatt av begeistring i de rette kretser. Elitistisk og vanskelig tilgjengelig er karakteren det brede kinopublikummet ga den – og sørget dermed for at den for alltid er blitt en film som forvises til de små kinosalene og feinschmekernes lille revir.
Her blir den i sommer også. Arthaus har satt opp denne filmen på nytt til glede for de som elsker Fellini på sitt beste. Filmen fikk i sin tid Oscar som beste utenlandske film.
Ganske enkelt, det er en film som handler om en filmregissør som tviler på seg selv.
Filmregissøren befinner seg på et nervesanatorium. Der vandrer livet hans i flash-back og korte glimt forbi. Frodige historier veksler mellom det mest banale selvopptatte. Kvinnene fyker inn og ut og flyktig forbi. Venner viser seg og blir i instruktørens oppmerskomhet for kortere eller lengre tid. Produsentene maser hele tiden og minner om at klokka går. Filmprosjekt reiser seg, symbolisert ved et kjempemessig studioetårn, et slags romfartsmonster. Glimt fra barndommen og hans katolske oppdragelse farer også forbi.
Slik sett blir dette en film som foregår på flere plan på en gang, om den feirete filminstruktøren, eller Fellini selv (?), om en filminnspilling og om filosofien bak å skape en film. Er det sannhet jeg beretter om, eller hvordan skal jeg nå den? Hva er sannhet? Ofte blandes disse kategoriene sammen og filmen blir et eneste kryssmønster av forskjellige inntrykk. Noen episk handling finnes selvfølgelig ikke.
Enhver filminstruktør med respekt for seg selv og sitt ego må elske en slik film. Den går på innsiden av den fetertes hode med hans drømmer og fantasier, forsker og diskuterer – er det riktig det jeg gjør?
Filmens tunge symbolikk og nærværende realisme kan ta pusten fra de fleste, hva menes med de symbolene vi stadig utsettes for? Ikke minst lar Fellini skuespillerne få gjennomgå. De er selvopptatte, blaserte og overfladiske. Han lar en utenlandsk diva sitte og vente i dagesvis uten å fortelle henne hva slags rolle hun skal spille. Manus er noe som forblir inne i hans hode.
I den grad det er handling i denne filmen, kan vi gjerne si at det dreier seg om dette, virkeliggjøring av det ubevisste og komplikasjonen med å få det fram. I denne filmen framstår regissøren som en hemmet person som ikke makter å forløse seg selv og sitt stoff.
Kanskje er dette et bilde på Fellini selv?
Federico Fellini er en av Italias mest markante filmskikkelser i forrige århundre. Han er kjent i første rekke for filmene La Strada, Amarcordog Satyricon.
