Flau bris

Dermed ikke sagt at årets høstutstilling er direkte uten interesse. Det er den ikke. I mangfoldet av verk vil du alltids finne noe som engasjerer deg og vekker interesse. Slik er det også i år. Men nettopp fordi vi savnet stinget og kraften i utstillingen blir førsteinntrykket vårt at det rett og slett er en utstilling du ikke løper opp trappene for å se.

Men noe er der likevel. I overlyssalene oppe vil du alltids finne noe som kan interessere. Men vi fant det mest interessante ned trappene.

Her er det lagt opp på en helt annen måte. Mye film og video men også verk i tradisjonelle former som kan fascinere. Vi fant et par av filmverkene mest interessante, ikke minst fordi tittelen Indrefittas eksistensielle problem fascinerer. Erik Pirolt har bevisst laget en video som umiddelbart vil trekke folk til seg ved sitt språk og ikke minst tittel. Banalt er det selvfølgelig og en kunne kanskje si at kunstnere i dag ikke behøver å ty til slike tricks for å engasjere folk. Men for undertegnete ble denne videoen – som bare forekommer i samtale mellom to mennesker, gudskjelov vil vi si – en befriende løyerlig avveksling fra alt det øvrige selvhøytidelige. En prest skal forklare en ung kvinne i tildels vanskelige, oppstyltete og ikke lett anvendelige presteliknende sjeleekspertvendinger hvordan et i og for seg naturlig fenomen kan oppstå. Det ender med filosoferinger over vårt opphav. Dette er den blandingen av skjemt og alvor som gjorde dette videoverket sjarmerende. Og la oss glemme aktørenes haltende norsk, eller var den meningen at de skal høres ut som tredje rangs Black Box-skuespillere med tre ukers opphold i landet?

Er det noe annet å nevne? Den 120. høstutstilling omfatter 114 verk av 88 kunstnere. Man skal ikke klage på interessen, over fire tusen arbeider var sendt inn. Flertallet er kvinner og innslaget av flerkulturelle arbeider er høyt, men uten samme sprengkraft som i fjor. Utstillingen skal også vises i Trondheim, i fjor var det Bergen og neste år er det Stavangers tur. Korrekt, korrekt.

Verkene som påkaller i hvert mer enn et kort blikk er Beret Aksnes‘ pi med 240×122 desimaler, et kjempeverk som opptar nesten hele kortveggen i en av overlyssalene. Et oljemaleri, Moments of refraction #2 av Joachim Cossai, er også et verk som fanger interessen, ikke minst ved sin fargerikdom og uttrykk.

Espen Henningsen og Lars Kjemphol står ansvarlige for arbeider som uttrykker krig: Civil warfare kit og Warfare is the health of the nation. Hadde vi hatt mer av slik Gras– og 70-talls-inspierte verker hadde vi kanskje fått en utstilling som kunne løftes opp til et mer engasjerende nivå.

Tore Reisch‘ Superlønn og Roza Ilgens skulptur 16670 er også noen av de verkene som umiddelbart påkaller interessen. De får deg i hvert fall til å stoppe og undres.

Men ellers blåser det en flau bris over Slottsparkens østlige deler om dagen. Knapt flau. Hvor er engasjementet i dagens generasjon? Hvor er sinnet, frustrasjonen og forbannelsen? Hvor er viljen til opprør mot det bestående? Viljen til å si noe?