Luftslottet som sprengtes
svensk film fra 2009 etter Stieg Larsson
Michael Nyqvist, Noomi Rapace, Michalis Koutsogiannakis, Anders Ahlbom, Lena Endre, Per Oscarsson, Regi: Daniel Alfredson
Luftslottet som sprengtes er blitt en flott avslutning på lerrettet for Stieg Larssons-filmene. Av tre filmer har vi fått to svært gode, og en brukbar middels.
Filmen følger den siste boka til Stieg Larsson nesten slavisk. Så å si rett fra de korte fortekstene går vi umiddelbart inn i handlinga der den forrige sluttet, inn i dramaet med Lisbeth Salander som er levende begravet og oppgjøret med hennes far og monster av en bror.
Her er det hylende sirener og raske scener i en intenst action-preget handling fra første stund. Dette holder seg langt utover filmen. Å legge en film opp på et slikt spenningsnivå og holde den der er imponerende. Det er ikke før du har sett halve filmen at du får mulighet til å trekke pusten. Filmen bygger seg også opp mot slutten. Her får vi innslag av noen små sentimentale øyeblikk uten at det bikker over i amerikansk TV-underholdning.
Det beste av alt er at denne siste filmen er en flott oppreisning fra den forrige filmen som ikke var helt overbevisende i forhold til hva vi kunne ha forventet oss av boka og den første filmen. For å si det rett ut er dette rett og slett en annen film, sterk, handlingsmettet, intens og spennende.
Der den andre filmen var totalt blottet for det viktige politiske innholdet – som den andre boka til Stieg Larsson dreier seg om – tas det til gjengjeld kraftig igjen her. Her opplever vi at det fokuseres sterkt på det politiske plottet hos Stieg Larsson, der en hemmelig gruppe av mer eller mindre dødssyke delvis oppegående menn innad i sikkerhetspolitiet i ly av den kalde krigen tar seg til rette langt utenfor lov og rett og sterkt i strid med alle menneskelige regler. Poenget med rettspsykiatrien og barnevernet – som utgjør store deler av plottet i den andre filmen – er også en følge av dette.
Det er kanskje derfor at den tredje filmen er blitt så bra. Her kommer alt fram, intrigene avsløres bit for bit, og det hele får en slags happy ending.
Lisbeth Salander får et langt sykehusopphold, mens de stupgamle sikkerhetspoliti-folkene stavrer rundt på jakt etter henne. Samtidig forberedes det rettssak hvor psykiatrien og barnevernet går på en formidabel smell. Det hemmelige nettverket – luftslottet – rulles opp, Lisbeth Salander har sitt endelige oppgjør med sitt monster av en bror, nagler han fast, og alt slutter tilsynelatende godt.
Et visst poeng er at filmen slutter med at det rykker i munnvikene til Lisbeth Salander og hun som har fått diagnosen av å aldri kunne vise empati, uttrykker et ‘takk’ til Stieg Larssons alter ego, tidsskriftredaktøren Michael Blomkvist.
Vi tilgir så gjerne at både intrigen og handlingen ikke kan fri seg helt fra sjablonger i denne siste filmen. Det blir noe ‘hollywood’sk over den ‘lykkelige’ slutten. Men dette må tilbakeføres til Stieg Larssons bok, som for all del framstår som uhyggelig spennende og ikke minst meningsfylt.
Nok en gang må vi gi vår sterke anerkjennelse til Noomi Rapace som spiller Lisbeth Salander. Også Michael Nyqvistmå få sin ros.
Det er et sterkt apropos at filmen – og bøkene – har sterke paralleller til virkelighetens verden. Det dramatiske ytre klimakset i Stieg Larsson-bøkene og filmene er nettopp at søster står mot bror og far i et oppgjør på liv og død. I disse dager skal man forsøke å bli enige om fordelingen av arven etter Stieg Larssons død, mellom hans bror og far på den ene siden og samboer på den andre. I flere år har denne dramatiske striden opptatt avisspaltene – riktignok ikke på liv og død.
