The Fog of War
USA 2003 dokumentarfilm
med Robert McNamara, regi: Errol Morris
McNamara er et begrep. For oss som ble politisk bråbevisste på 60-tallet var mannen inkarnasjonen av alt det onde, han var mannen med is i blikket, den intelektuelle iskaldhet, teknologiens effektivitet og dreperen selv. Det var først og fremst han som sto bak myrderiene i Vietnam.
Slik trengte vi et ansikt å henge skylden på. McNamaras ansiktstrekk med brillene uten innfatning tjente dette formålet. Det var først senere da han forlot regeringen at jeg tilfeldigvis gjennom personer som møtte ham og jobbet sammen med ham ble klar over at denne mannen var en helt annen som person og menneske.
Slik er amerikansk politikk. Kennedy var presidenten som ga oss håp midt i den kalde krig men samtidig mannen på utløserknappen, «vi var så lant unna total utslettelse,» sier hans forsvarsminister og holder to fingre opp med millimeters klaring. Lyndon Johnson som var presidenten som sørger for å trappe opp krigen inn til det umenneskelige, var også presidenten som sørget for de kanskje største sosiale reformene i USA. Nixon, avsatt for juks og brudd mot grunnloven som den første presidenten i amerikansk historie, var den som dro til Kina og bidro til å løse opp den siste store knuten etter den kalde krigen og samtidig sørget for å hente inn en tredjedel av menneskeheten tilbake til verdenssamfunnet.
Slik kan verden bedra oss. Det vil si, en sannhet består alltid av flere sider. Sannheten om McNamara kommer neppe fram i denne filmen. Men vi får vite såpass at det var uenigheter mellom ham og Johnson om Vietnamkrigen som gjorde at han gikk ut av regjeringen, «han var helt ufølsom for det som var i ferd med å skje…».
Den kjente politikeren får anledning til å kommentere det siste århundrets begivenheter fra den ringside han befant seg på. Vi følger ham fra brannbombingen av Japan de siste krigsdagene av 1945, gjennom Cuba-krisen til Vietnam-krigen og refleksjonene etterpå. Filmen er forsynt med malplasserte «læretekster», hele elleve stykker, som om dette er en lærebok i internasjonal krigsledelse.
Sterkt inntrykk gjør refleksjonene i etterkant. Samtalen med Castro viste at Cuba alt hadde atomvåpen i hende da verden var ørsmå millimeter unna katastrofen i sin tid. Hadde de visst det da, hadde veien vært åpen for de militære og verden hadde sett helt anerledes ut – om det da i det hele tatt hadde vært noe å se.
Eller samtalene med Vietnams utenriksminister etter krigen. Hans ord om at vietnameserne kjempet en frigjøringskrig som de hadde gjort mot Kina i tusen år og mot Frankrike før amerikanerne, gjorde uutslettelig inntrykk på McNamara. Han tenker høyt, femti tusen amerikanske liv ville vært spart, for ikke å snakke om all lidelsen det vietnamesiske folket ble utsatt for.
Hvis de bare var i stand til å forstå dette.
Filmen fikk Oscar som beste dokumentar. Det er på ingen måte noen enkel underholdende film å komme gjennom. Men for oss som vil forsøke å forstå litt mer av den tiden vi er inne i og har vært gjennom de siste tiårene, er dette en nyttig og lærerik film. I det minste kan den kaste lys over dagens fatale misgjerninger hvor tortur mot fanger truer med å kaste McNamaras etterfølger.
