Samtidskunstmuseet 03.04.2008–17.08.2008
Løvaas & Wagle
Dette skrives dagen før den nye operaen offisielt overleveres eieren, Trond Giske, som igjen skal gi den videre til operasjef Bjørn Simensen. På utskjelte Samtidskunstmuseet åpnes denne utstillingen. Den holdes på kort og symbolsk gangavstand fra de nye herlighetene i Bjørvika.
Det er operautsmykkingen som preger denne utstillingen. Denne tar nesten et helt rom med illustrasjoner, tegninger, fotos og materialprøver. For de av oss som har vært nede i Bjørvika – også inne på publikumsområdene – slås vi raskt av gjenkjennelsen. Det er fengslende og iøynefallende. Sammenhengen med den innvendige utsmykkingen, som altså ikke er deres verk, er klart til stede. Det er tydelig at det har vært en styrende hånd et sted, synlig eller usynlig, som har gjort at operabygget har fått en helhetlig løsning.
Vi vil likevel understreke: dette er elegant og flott gjort. De to kunstnerne som har vært mest kjent for sine tepper, kall det gjerne kategorien for garn og vev, stiller nå opp med industriell design. Her er det metallplater og diverse byggematerialer det gjelder. Mesterlig!
Astrid Løvaas og Kirsten Wagle rykker inn på verdenspressens førstesider når operaen offisielt åpnes om en uke. Den tilstedeværende verdenspressen kommer til å bli sterkt opptatt av begivenheten i Bjørvika. For en gangs skyld skjer det i Oslo og bilder av det nye operabygget – med dets utvendige utsmykking – kommer til å vandre hele verden rundt og bli gjengitt overalt av alt som kan krype og gå av media. Det er ikke småtterier for å si det slik. Arkitektonisk er operabygget en verdensbegivenhet, og en kunne kanskje også si at den utvendige utsmykkingen er underlagt arkitekturen i så måte. Men med denne utstillingen i Samtidskunstmuseet rykker dette kunstnerparet også fram i fokus på annen måte.
Løvaas & Wagle har vært kjent i kunstmiljøet her hjemme i flere tiår allerede. De har stått bak en rekke utsmykkinger av det offentlige rom i Norge de siste tyve årene. Vi bare nevner: Norges Bank, Gardeleiren, sceneteppet til Trøndelag Teater og kinoen i Sandnes. Det er et sjebnens hyggelige pek at denne utstillingen finner sted i de gamle lokalene til Norges Bank. La oss også slå dette fast: det var faktisk første gangen jeg fant at det gamle banklokalet med sine søyler og ornamenter dannet en ypperlig innramming rundt en utstilling med samtidskunst. For nettopp det gjorde den, bare opplev arbeidet (eller alle arbeidene i) Hommage à Olle Bærtling.
Det ser vi særlig i dette store verket, som tar i bruk hele den ene langveggen i den store hallen. Alle disse bildene som er rektangulære og like i størrelsen og har identiske motiver men forskjellige fargekombinasjoner, stjeler oppmerksomheten i den store hallen. Og det er ikke minst takket være den praktfulle innrammingen. Men også deres nyeste arbeid, Felt, Fornebu, finner sin plass elegant mellom buene. Det er også et apropos til musikken og operaåpningen at dette arbeidet klart assosierer med svarte og hvite tangenter på et klaver.
Løvaas & Wagle har gjort arbeider sammen helt siden studietiden på Statens håndverks- og kunstindustriskole. De signerer alle sine arbeider felles. Dette er ikke helt dagligdags i kunstnerkretser. Kunstnere må nødvendigvis ha ryggrad, vilje og ikke minst et sterkt ego til å uttrykke seg som gjør at samarbeid og fellesskap med andre ikke akkurat tilhører kunstlivets dagsorden. De langt langt fleste er sterke individualister på godt og vondt.
Med disse to jentene blir det anerledes. Du merker med en gang at det er en avdempet atmosfære over denne utstillingen. Det er på langt nær noe hyggelig pludrete over dette, mange av arbeidene er spennende nok, men det er noe med stemningen som umiddelbart tiltaler. Det blir mye roligere og inviterende. Det er rett og slett ytterst sympatisk. Det har ikke bare å gjøre med så enkle og dagligdagse ting som garn og vev.
Kanskje det burde bli et eget fag på vår kunstutdanning, hvordan arbeide sammen, hvordan oppnå synergi-effekter som The Beatles fikk til i sin tid? For det er helt opplagt at fire bandmedlemmer i en gruppe kunne få til langt mer enn det samlete uttrykket av fire enkeltpersoner. Løvaas & Wagle demonstrerer dette tilsvarende på denne utstillingen. Du tenker umiddelbart på andre kunstnerkombinasjoner som Gilbert & George. Men Løvaas & Wagle har et helt annet uttrykk i sine arbeider.
De har hovedsakelig arbeidet med tekstil som uttrykk. Men etterhvert ser vi hvordan dette brer seg til større arbeider over store flater hvor operaen er høydepunktet til nå. De hadde en tid et typisk kjennetegn i å bruke nylonstrømper, raggsokker og regntøy i sine arbeider som de monterte og klistret inn over store flater.
På denne utstillingen ser du over 50 av deres arbeider de siste tyve årene. Hovedsakelig er det tekstil men også arbeider som klart går i skulpturell retning med sine dimensjoner i rommet. Men først og fremst er det operautsmykkingsdelen av utstillingen som fascinerer. Denne burde ene og alene være verdt et besøk. Et godt råd er derfor å ta denne utstillingen først og så vandre de fem minuttene ned til Bjørvika og betrakte herlighetene in natura.
Du behøver altså ikke undre deg over hvorfor operabygget er utstyrt med blindeskrift nesten hele veien rundt. Det er heller ingen mystiske signal til de innvidde, ei heller eventuelt utslag av psykedelisk fleinsopp i Ekebergskåningen. Heller ikke en utstilling av gamle dagers hullkort fra lysfolkas stillverk på 60-tallet, den gang datarevolusjonen var i emning. Men det er rett og slett utsmykking så elegant gjort at du forbløffes, ikke minst over sammenhengen og assosiasjonen med den andre utsmykkingen innendørs.
Bare den enkle tingen at det går en rett linje fra noe så enkelt og tradisjonelt kvinnelig som garn og vev til det storslagne typiske tesestoronaktige med store bygninger i arkitektoniske staselige reisninger, er noe som denne utstillingen makter å formidle. Fra det minimalistiske dagligdagse til de mektige tårn som gir gjenlyd på verdensplan, du får dimensjonene presentert i Samtidskunstmuseet. På en rolig og avdempende måte.
En utstilling som faktisk stemmer deg til ro og ettertanke. Det trenger vi i dagens storm om Nasjonalmuseet hvor Samtidskunstmuseet har spilt en ikke uvesentlig rolle og ikke minst i den kakafonien av offentlig larm som reiser seg fra i morgen av når operabygget offisielt overleveres og som når sitt internasjonale klimaks om en uke fra nå.
