Frida (Frida)
med Salma Hayek (Frida Kahlo), Alfred Molina (Diego Rivera), Ashley Judd, Antonio Banderas, Geoffrey Rush regi: Julie Taymor
Malerinnen og personligheten Frida Kahlo er i brennpunktet. Dette er selve stor-filmen om henne.
Det er ikke første gangen hun framstilles fra kinolerretet eller fra scenegulvet. Historien om hennes liv og kamp er stor og dramatisk, og mang en instruktør og koreograf har benyttet seg av den.
Dette er Hollywood-utgaven. Beklageligvis blir historien om Frida Kahlo altfor banalisert. Dessverre blir den for naiv og overfladisk.
Selv om filmen har sine partier som vi ikke vil si akkurat er dårlige er den breddfull av det som gjør slike filmer så like: spekulasjon, historisk ukorrekthet og en sjonglering med dramatiske begivenheter og menneskesjebner.
De som leter etter Frida Kahlos indre kamp og hennes sterkt utadvendte sosiale engasjement har i stedet fått en godt komponert eventyrfortelling som bare i overflaten risper opp i faktiske begivenheter. Det største ankepunktet jeg har mot filmen, utenom de hollywood’ske klisjeene, er at den konsekvent unnlater å gå inn på personen Frida, hva som drev henne, fikk henne til å skape sine malerier gjennom den fysiske smerten hun måtte ha.
Invalidisert tidlig i sitt liv etter en bussulykke ble hun etterhvert en av Mexicos fremste malere – og en av de de fremste kvinnelige i forrige århundre. I mange av sine arbeider ser vi at det er smertenhun uttrykker. Symbolene er ofte konkrete og voldsomme, de viser en partert og oppdelt kvinne, ikke bare fysisk men også psykisk. Fra hun for alvor ble kjent internasjonalt etter sin utstillling i Paris, ble hun en ledende figur innen det surrealistiske maleriet. Vi ser smerte, død og seksualitet i arbeidene hennes.
I vår tid er hun blitt en kultfigur. Tyve år etter at hun fikk sine teaterstykker, danseteater og filmer – andre og faktisk svært nyanserte og gripende filmer finnes! – blir hun endelig oppdaget av et Hollywood som på ingen måte måtte være ukjent med hvem hun var (hennes ektemann Diego Riveira bodde en tid rett i nærheten av filmbyen).
Både hun og ektemannen var kommunister og så på sine liv og kunstneriske aktivitet som et ledd i et sosialt engasjement. Dette blir behandlet som et svært overfladisk poeng, nærmest kuriøst (av typen demonstranter som roper 68-tallets slagord). En episode med Rockefeller‘s penger versus den kunstneriske integriteten til muralisten Diego Riveira, blir likesom en bisak. En hvilken som helst manusforfatter ville her ha et sterkt utgangspunkt til å sette markedskreftenes ‘kunstneriske frihet’ i relieff mot den sosialistiske realismens ensretting og sensur i datidens Sovjet.
Trotskijs opphold i Mexico og hvordan ekteparet tok seg av ham, er korrekt nok framstilt, i hvert fall i det ytre. Men her lukter det også spekulativ Hollywood lang vei og dette ødelegger for troverdigheten og skildringen.
Det er blitt vist flere utstillinger om Frida Kahlo de siste årene. Det har vært TV-program og vist filmer om henne. I Berlin har det vært laget danseteater om hennes liv og sjebne. For de fleste av oss vil derfor denne Hollywood-filmen være nær en fornærmelse.
Men styrken ved filmen er selvsagt at den kan ty til de filmatiske ressursene som et Hollywood er i stand til. Derfor blir historien ytre sett svært gripende – så sant man ikke kjenner den fra før i en bedre versjon.
Det er også en lettelse å oppleve en noenlunde troverdig skuespiller som Salma Hayek i hovedrollen. Vi tenker med gru på hva som kunne ha skjedd hvis eksempelvis kjendisfigurer som eksempelvis Madonna hadde hatt denne rollen. (Se Kulturspeilets tidligere oppslag). Broadway-instruktøren og koreografen Julie Taymor som regissør har tross alt gjort en patent jobb.
Håpet er at slike filmer kan stimulere noen til å søke informasjon som kan gi en opplevelse utover underholdningens. Men som totalopplevelse: tommelen ned.
En hvilken som helst utstilling med Frida Kahlos bilder gir et atskillig sterkere inntrykk enn denne filmen.
