Respighi: Romas Fontener, Romas Pinjer, Romersk Karneval Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons (EMI)
Bevares for en plate! For en musikk, og hvilken innspilling dette er!
Vårt fremste symfoniorkester har måttet tåle endel kritikk for tendenser til publikumsfrieri i sitt repertoarvalg. Det skjeles for mye til spektakulær og underholdende musikk med ytre effekter fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall – påstås det.
Disse kritikerne må med denne CD-en få atskillig blod på tann.For Oslo-filharmonikernes nyeste innspilling inneholder ikke annet enn et fyrverkeri av orkesterklanger som spennes opp over det aller bredeste lerrettet. Og det beste av alt: det gir en kjempeopplevelse. Dette er morsomt å høre på – det låter helt riktig.
Er man fisefin – eller politisk korrekt nok – vil det alltids være et poeng i at Respighis musikk og i særdeleshet disse tre symfoniske diktene – Romas pinjer, Romas fontener og romersk fest – lot seg bruke i politisk sammenheng. Mussolinis fascistregime elsket denne musikken og anvendte den i alle mulige offisielle sammenhenger. Ufortjent er Respighi blitt knyttet til dette regimet, noe som har resultert i at han den dag i dag bare delvis er akseptert i offisielle kretser i sitt hjemland.
Slik sett lider han samme sjebne som Richard Strauss i Tyskland. Og det er mer som forener dem: den vanvittige flotte bruken av orkesteret med alle dets muligheter, klangene og de eruptive utbruddene. Men det spørs om ikke Respighi må tåle å få en karakteristikk av å være ennå et stykke hvassere i den raffinerte bruken av orkesteret enn hva Richard Strauss eksempelvis fikk til i sin Zarathustra eller Alpesymfoni.
Det er i denne type musikk at Oslo-filharmonikerne og særlig Mariss Jansons har sin styrke. Det er her de finner sin frukltbare symbiose som dirigenten (foreløpig) ikke har funnet med noe annet orkester – i hvert fall ikke i samme grad. Og for Oslo-filharmonikerne viser det seg igjen at det er bare sjefsdirigenten de siste tyve årene som makter å heve orkesteret et hakk eller to over ordinært europeisk storbynivå.
Dessuten dokumenterer CD-en at orkesteret er i stadig vekst. Feste romana ble spilt inn i 1989 og tidligere gitt ut på en CD med musikk av Ravel og Chabrier. Orkester og dirigent viser at de har brukt disse seks årene på å utvikle en ennå mer spenstig orkesterklang.
Dette er stor musikk. Her finnes fuglesang, vaiende pinjer i vinden, fontener i fullt sprut, Romas folkeliv i festskrud – alt beskrevet i spektakulære klanger og med en frydefull orkesterpaljett uten hemninger. Det er neppe aldri før vært skrevet musikk av denne typen – så filmatisk, beskrivende, sprudlende og – rett og slett – festlig som det Respighi har gjort i disse orkesterdiktene.
Da får vi heller tåle litt forsiktig kritikk av den suksessrike retningen Oslo-filharmonikerne og Mariss Jansons forlengst har slått inn på. Visst burde de ta et ansvar også for samtidsmusikken og hva som skapes her hjemme akkkurat nå. Men la oss for all del slippe dårlige framførelser av musikk de hverken mestrer eller har noe forhold til – som da de skulle oppføre Steve Reich under Ultima-festivalen og misset på den rytmiske pulsen, noe som for tilhørerne ble en skrekkblandet opplevelse.
Denne CD-en med Respighis Pini di Roma, Fontane di Roma og Feste romane aspirerer til å bli en av årets helt store CD’er for undertegnede. Fortsett med dette, kjære Oslo-filharmonikere og vi skal tilgi det meste!
